Abstract
Denne oppgaven ser nærmere på hva som som skjer mellom en spiller og et videospill. Med utgangspunkt i sjangeren interaktiv fiksjon og de to spillene Life is Strange (2015) og My Child: Lebensborn (2018) utforskes det hva som ligger i møte mellom spill og spiller som gjør at opplevelsen kan føles meningsfull, engasjerende og emosjonelt involverende. Oppgaven ser på hvordan videospill kan trigge flyt og mestringsfølelse og hvordan spilleren bruker sin fantasi i møte med spillet. Oppgaven går videre inn på hvordan videospillets egenartede måte å legge til rette for handlingsbasert innlevelse i fiksjonen påvirker vår evne til emosjonelt engasjement, empatisk innsikt og etisk refleksjon.