Abstract
Denne avhandlingen undersøker metoder for å undervise musikalsk improvisasjon på videregående- og bachelornivå, hvordan man kan tilpasse undervisningen til ulike elever, og den stiller også spørsmål til to nyere begreper innen improvisa- sjonslære: bruk av dramaturgi og non-idiomatisk improvisasjon, som kort fortalt handler om mer alternative aspekter, for eksempel metoder for å lære om struktur, motivbe- handling, kontraster, dynamikk og spenning. I undersøkelsen har jeg gjennomført intervjuer for å dokumentere hvordan tre hovedinstrumentlærere forholder seg til improvisasjonslære. Målet var å finne ut av hvilke metoder som blir brukt, kategorisere dem og trekke linjer mellom dem og litteraturen. Resultatene viser at man ved å bruke noen enkle metoder kan tilpasse improvisasjonsundervisningen, og i noen tilfeller sette i gang improvisasjon fra dag én. Det viser seg også at dramaturgi og non-idiomatisk improvisasjon kan, i kombinasjon med tradisjonell improvisasjonslære, bidra til å gi elever en bredere forståelse av improvisasjon, og en større kompetanse via strategiene metodene medfører.