Abstract
Tema for masteroppgaven er dialog, og i oppgaven har dialogbegrepet hos et utvalg religionslærere blitt undersøkt. Informantenes forståelse og anvendelse av begrepet dialog har videre blitt knyttet opp mot dialogforståelse hos filosofene Jürgen Habermas og Emmanuel Lévinas.
Dialog framstår som et mangetydig begrep. Samtidig har det pluralistiske klasserommet satt nye krav til religion- og etikkfaget i skolen, og dialog har blitt en sentral del av læreplanformuleringene i faget. For å kunne legge til rette for en dialogisk læring i klasserommet, trenger man som lærer en spesifikk forståelse av hva dette betyr. Det er med spørsmål om det eksisterer en slik spesifikk forståelse at følgende problemstilling har ligget til grunn for undersøkelsene:
”Hvordan forstår og anvender lærere i religion og etikk begrepet dialog, sett i lys av dialogforståelsen hos filosofene Emmanuel Lévinas og Jürgen Habermas?”
Hva lærere anser som vellykket dialog, samt hvordan de legger til rette for en slik dialog i undervisningen i religion- og etikk i den videregående skolen undersøkes i masterarbeidet. Lærernes forståelser knyttes så opp mot de to filosofene Habermas og Lévinas, for å kunne plassere de ulike informantene i et teoretisk spenn mellom Lévinas og Habermas. Det er altså Lévinas og Habermas som legger det teoretiske grunnlaget for dialogfilosofi i dette arbeidet.
Det empiriske materialet er basert på kvalitative undersøkelser, og fire informanter har gitt uttrykk for en sprikende oppfatning og anvendelse av dialog. Tre av informantene representerer en etikkbasert dialogtype, som trigger aspekter som argumentasjon og rasjonalitet. De tre informantene kan derfor knyttes opp mot Habermas’ dialogfilosofi. En fjerde informant skiller seg fra de andre, ved å legge tydelig vekt på kunnskapsrelatert dialog. Aspekter ved denne informantens forståelse og anvendelse av dialog, gjør at den kan knyttes opp mot Lévinas eksistensielle dialogtype.
Gjennom studien kan det utledes en slutning om at dialog framstår pragmatisk i praksis, ved at man finner trekk av både Lévinas og Habermas i den. Disse framstår ikke nødvendigvis direkte, men i modifiserte former. Dette kan sammenlignes med forholdet mellom pedagogikk og virkelighet, som er preget av pragmatiske synteser ved at ulike læringsteorier og didaktiske retninger står mot hverandre i teorien, men utfyller hverandre i praksis. Her framstår det skillelinjer i teorien, men de overskrides i praksis. Det samme ser ut til å skje med dialog.