Religionslærerens relasjonskompetanse : - og relgionsfaget som kommunikasjonsbetingelse

Abstract

Denne masteroppgaven springer ut i fra spørsmålet om hvorvidt det er spesielle hensyn religionslæreren må ta når han skal kommunisere på en måte som skaper gode relasjoner til elevene. Samtidig favner den bredere. Både den religionsdidaktiske og den allmenndidaktiske litteraturen påpeker nemlig at det er en sammenheng mellom det å lykkes som lærer og det å være i stand til å skape gode relasjoner med elevene. For å si noe om hvorvidt – og eventuelt på hvilken måte – det relasjonelle er spesielt viktig for å lykkes i religionslærerrollen, virker det rimelig også å undersøke hva lærerens relasjonskompetanse generelt sett har å si for at lærere lykkes. Derfor har jeg arbeidet med utgangspunkt i følgende to forskningsspørsmål: a) Er det religionsfagets egenart som gjør relasjonskompetansen spesielt viktig for å lykkes som religionslærer? Og for å finne ut av dette må vi også svare på: b) Hvordan er relasjonskompetansen generelt sett viktig for å lykkes som lærer? Fordi lærerens personlige fremtoning settes i fokus både i læreplanen, i innføringsbøkene i religionsdidaktikk og i den generelle pedagogiske litteraturen, har jeg valg retorikkens ethos-begrep som et analytisk redskap. Dette skyldes at det er nettopp den personlige fremtoningen ethos-begrepet dreier seg om – altså hvordan publikum oppfatter taleren, og hvordan dette igjen påvirker kommunikasjonen. Etter en teoretisk tilnærming til hvordan etohosbegrepet forholder seg til undervisningssituasjonen, benyttes dette begrepet til å kartlegge undervisningssituasjonens generelle kommunikasjonsbetingelser, før det deretter anvendes til å undersøke hvorvidt religionsfaget er en særskilt kommunikasjonsbetingelse religionslæreren må forholde seg til. Praksisverdien av oppgaven er dermed todelt. For det første kan oppgaven bidra til å si noe om hva lærerens relasjonskompetanse har å si for å lykkes som lærer. For det andre vil den være et bidrag til det religionsdidaktiske forskningsfeltet gjennom sin empiriske forankring. En del av innføringslitteraturen i religionsdidaktikk blir problematisert med utgangspunkt i praktiske eksempler, og slik kan oppgaven være et nyanserende innspill i diskusjonen om religionsfagets egenart. Den metodiske innfallsvinkelen er hovedsakelig kvalitativ, og i forhold til oppgavens størrelse er det samlet inn et stort tilfang av empiri som igjen kan deles i to. I første fase av prosjektet intervjuet jeg 14 elever med utgangspunkt i spørsmålet om hva som gjør lærere gode eller dårlige. Disse intervjuene er analysert for å få øye på elevenes generelle forklaringer knyttet til hva det er som gjør at en lærer lykkes, men også for å få øye på om religionsfaget på noen måte var en del av forklaringen når de dyktige lærerne som ble omtalt også var religionslærere. I neste fase observerte jeg to dyktige lærere over en periode på ca. fem måneder. Den ene var religionslærer og den andre var norsklærer. Begge underviste i samme klasse og hadde gode relasjoner til elevene, noe som gav meg muligheten til sammenligne og å undersøke om det var noe egenartet med religionsfaget som førte til at religionslæreren måtte ta noen hensyn ut over det norsklæreren behøvde. Jeg intervjuet også åtte av klassens elever for å få deres forklaring på hvorfor disse lærerne lykkes og hva som var den største forskjellen dem imellom. Hovedkonklusjonen på oppgavens problemstilling ser ut til å gå i motsatt retning av hva som antydes i innføringsbøkene i religionsdidaktikk. I utgangspunktet er det ikke særlig forskjell mellom de kommunikative hensynene religionslæreren må ta i forhold til det som gjelder ”vanlige” lærere. Det virker videre rimelig å hevde at religionsfagets egenart og graden av særskilte hensyn dette påfører religionslærerens kommunikasjon, ser ut til å variere med situasjonsbetingelsene. Særlig virker elevenes forhold til religiøsitet og deres egne religiøse tilhørighet å være en bestemmende faktor for hvordan det for læreren er hensiktsmessig å fremstå. I tillegg kommer læreplanens krav om at religionslæreren skal fremstå objektiv, kritisk og nøytral, noe det også kan hevdes at må komme til uttrykk på forskjellige måter avhengig av konteksten. En atferd som oppfattes som nøytral av en gruppe elever, oppfattes ikke nødvendigvis slik av en annen elevgruppe. Med utgangspunkt i det foreliggende mastergradsarbeidet virker det til slutt rimelig å hevde at lærerens relasjonskompetanse er en avgjørende faktor for hvorvidt læreren lykkes med undervisningen. Dette var i alle fall en utbredt oppfatning blant mine informanter, nemlig at en god relasjon mellom lærer og elev fører til bedre læringsbetingelser. Kanskje mest overraskende er det hvordan også lærerens faglige kompetanse fremstår som en særs viktig forutsetning for muligheten til å skape gode relasjoner i klasserommet.