Abstract
Bakgrunn og formål
Skolevegring blant barn og unge anses som et stadig vanligere problem i skolene og barne- og ungdomspsykiatrien (Myhrvold-Hanssen, 2007). Problematikken omtales både i tidsskrifter og media, og det er mye som tyder på at fenomenet er voksende og at det er behov for økt faglig kompetanse på området (Holden og Sållman, 2010; Koritzinsky, 2007; Myhrvold-Hanssen, 2007). Formålet med denne masteroppgaven har vært å belyse hvordan barne- og ungdomspsykiatrien går fram for å hjelpe elever med alvorlig angstbasert skolevegring tilbake til skolehverdagen. Det har vært ønskelig å få informasjon om hvilke erfaringer ansatte i BUP har knyttet til problematikken, samt hvordan de opplever samarbeidet med skole, foreldre og hjelpeinstanser.
Problemstilling
Hvordan arbeider barne- og ungdomspsykiatrien med barn og unge som viser alvorlig, angstbasert skolevegring? For å belyse problemstillingen er det utarbeidet to forskningsspørsmål: 1) Hvilke erfaringer har ansatte i BUP med å få elever med angstbasert skolevegring tilbake til skolehverdagen? og 2) Hvordan opplever de ansatte i BUP samarbeidet med foreldre, skole og hjelpeinstanser?
Metode
I denne studien er det benyttet en kvalitativ forskningstilnærming. Datamaterialet er innhentet gjennom semistrukturerte intervjuer med fire ansatte i barne- og ungdomspsykiatrien. Intervjuene er tatt opp på bånd og er transkribert. Undersøkelsen tar utgangspunkt i et fenomenologisk vitenskapsteorietisk perspektiv, der datamaterialet er tolket og analysert ved bruk av Giorgis fenomenologiske metode.
Resultat og konklusjoner
Informantene anser skolevegring som en svært sammensatt og kompleks problematikk, og betrakter årsakene til skolevegring som multifaktorielle, hvor faktorer ved både individ og miljø påvirker hverandre. Funnene i undersøkelsen tyder på at informantene opplever skolevegringsproblematikken som et sterkt økende fenomen. Økningen merkes ved at det stadig er flere barn og ungdom som henvises på grunn av skolevegring, ofte med mistanke om angstlidelse. Samarbeidspartnere som PP-tjenesten, barnevernet og skolen, registrerer samme økende tendens. Det fremkommer i undersøkelsen at det kan gå år før enkelte skolevegrere blir sett og fanget opp. De kan dermed ha utviklet problematikk av alvorlig karakter, noe informantene påpeker kompliserer behandling og tilbakeføring av eleven til skolen.
Flere av informantene oppgir at en omfattende og bred kartlegging som tar for seg faktorer knyttet til individ, familie og skole, er sentralt i skolevegringssaker. De erfarer at det svært ofte er en betydelig angstkomponent i skolevegringen. Videre kommer det fram at behandlingsopplegg basert på kognitiv atferdsterapi og veiledning av foreldre og lærere, gir gode resultater i arbeid med barn og unge med angst og skolevegring. Psykoedukasjon, avspenningsøvelser, kognitiv rekonstruering og eksponeringstrening, er sentrale elementer i behandlingsforløpet. Gradvis tilbakeføring til skolen, anses som hensiktsmessig i mange tilfeller for å lykkes med å få eleven tilbake.
I møte med foreldrene opplever informantene at foreldrene er preget av maktesløshet og fortvilelse, og de rammes sterkt av barnets uteblivelse fra skolen og manglende sosiale kontakt. Datamaterialet tyder på at skolevegringsproblematikken ikke bare representerer en stor utfordring for foreldrene og barnet det gjelder, men også for systemene rundt. Informantene opplever at både skole og hjelpeapparatet er svært rådville knyttet til hvordan de skal forholde seg til problematikken, og at de er usikre på hvem som skal ta ansvar for hva. Informantene hevder skolevegringsproblematikken er svært utfordrende med tanke på å få til en felles og helhetlig samarbeidsinnsats.
Resultatene fra undersøkelsen tyder på at skolevegringsproblematikken forutsetter grundig arbeid, iverksetting av tiltak på flere arenaer, kontinuerlig oppfølging, samt en samordnet og koordinert innsats. Foreldre og ulike hjelpeinstanser må involveres og samarbeide, skal man lykkes med å få elever med alvorlig, angstbasert skolevegring tilbake til skolen.