Abstract
I denne oppgaven forsøker jeg å se på hvordan vi forholder oss til fenomenet konflikt og konfliktkompetanse i arbeidslivet. Jeg hevder at alle mennesker som regel har nok kompetanse til å håndtere konflikter, men at denne kompetansen ofte ikke blir benyttet og
regnet som vesentlig. I alt for stor grad overlates konfliktfeltet til eksperter og utenforstående. Dette kan henge sammen med hvordan vi forstår konflikters funksjoner, som kaos og uorden, som konsoliderende eller konstituerende funksjon, som spill og ritualer, som frigjørende og konstruktive, som unngåelige eller ønskelige.
Jeg tar også frem noen fenomener som kan være beslektet med konflikter, slik som krise, endring og utvikling for å se hvordan disse begrepene kan belyse vårt forhold til konflikt. Ved å se på noen ulike strategier for konflikthåndtering, drøfter jeg hvordan ulik forståelse av konflikt og tenkning om konfliktkompetanse kommer til uttrykk. Blant strategiene for konflikthåndtering drøfter jeg mer inngående den løsningsfokuserte tilnærmingen til konflikter og det anerkjennende intervju. Dette er to innfallsvinkler som i større grad har som mål å fremheve folks egen kompetanse til å løse sine problemer.
En måte å få frem kompetanse på er å gi veiledning til en eller begge parter i en konflikt. En slik konfliktveiledning ivaretar både behovet for å anerkjenne hverandres kompetanse og gir muligheter til refleksjon over egne løsningsmønstre. Det er kanskje ikke nødvendig å vente til at en konflikt er oppstått for å etterspørre denne
kompetansen. Gjennom bruk av anerkjennende intervju kan en hente frem de beste konflikterfaringene i en virksomhet og slik utvikle konfliktkompetansen til en større gruppe. Et viktig element i disse to tilnærmingene er å tenke gjennom hvordan språket er med på å
skape våre liv og våre felleskap. Hvordan vi utnytter de kommunikative virkemidlene på godt og vondt for å finne mening i vår tilværelse, er utgangspunkt for å vurdere språkets makt og virkekraft.