Sammendrag
Denne oppgaven tar for seg de norske kvinnelige billedkunstnernes status i norsk kunstliv i perioden 1970 til 2000. Det som undersøkes, er hvorvidt det eksisterer likestilling mellom menn og kvinner eller ikke, utfra følgende problemformulering: Dersom likestilling er oppnådd, bør man kunne forvente at kvinner er representert i samme grad som menn ved viktige utstillinger, i styrende organer, i innkjøp til viktige institusjoner, og så videre. Dersom det ikke eksisterer likestilling, bør man kunne forvente det motsatte.
En viktig del av oppgaven har vært å undersøke hvorvidt kvinnelige billedkunstnere har hatt samme forutsetninger og blitt mottatt i norsk kunstliv på samme måte som mannlige billedkunstnere. Det virker åpenbart at kvinnelige kunstnere kommer dårligere ut enn sine mannlige kolleger, og klare forskjellsbehandlinger kan påvises. Blant annet i forhold til mediedekning, innkjøp, utstillings-virksomhet ved gallerier og museer, adgang til viktige utstillingsarenaer, og så videre, synes kvinnelige kunstnere å falle igjennom i forhold til sine mannlige motparter, noe som eksemplifiseres og dokumenteres i oppgaven. Det kan stilles spørsmål ved hvorvidt kvinnelige kunstneres status egentlig har endret seg vesentlig siden feminismens gjennombrudd på 1970-tallet. Mulige årsaker til påviste fenomener diskuteres og søkes besvart ved innsamlede data fra ulike sektorer, dels ved ren tallstatistikk, primært hentet fra ulike institusjoner, og dels ved dybdeintervjuer med 18 utvalgte kvinnelige kunstnere. Disse kunstnernes tanker omkring oppgavens problemstilling legges fram, deriblant en mer omfattende presentasjon (case study) av billedkunstneren Anne Katrine Dolven.
Et oppfølgende diskusjonskapittel søker å belyse situasjonen for kvinnelige kunstnere i en historisk, sosiologisk og feministisk sammenheng. Avslutningsvis rettes søkelyset mot dagens situasjon på den norske kunstscenen, og ulike årsaker til den påviste underrepresentasjonen av kvinner diskuteres.