Abstract
Denne oppgaven tar opp hvordan zambiske ledere i samarbeid med eksterne utviklingsaktører forsøkte å gjøre noe med det enorme utdanningsbehovet. Mer presist er dette historien om hvordan norsk utviklingshjelp, med norske eksperter og konsulenter, deltok i bygging og vedlikehold av videregående skoler i Zambia i perioden 1969- 1994. Selv om fokus vil være på bygging og vedlikehold, skal vi også se hvordan den storstilte utbyggingen som ble satt i gang virket inn på generell utdanningspolitikk. At vedlikehold for alvor ble satt på dagsorden i Zambia i denne perioden, førte også med seg en debatt rundt det fysiske arbeids plass i skolen og samfunnet generelt.
I 1968 tok det norske konsulentselskapet Norconsult kontakt med Zambiske myndigheter med en konkret forespørsel om å delta i utbyggingen av skolesektoren i landet. Zambia var da i ferd med å forhandle frem en låneavtale med Verdensbanken med fokus på den videregående skolen. I 1969 innvilget Verdensbanken et første lån. Norad og Norconsult ble involvert og to år senere startet byggingen av ni nye videregående skoler, samt arbeidet med å ruste opp og utvide 56 eksisterende videregående skoler, fire lærerhøyskoler og en teknisk høyskole. Zambia World Bank Education Project (ZWBEP) skulle gi et etterlengtet løft i utdanningstilbudet for ungdommer i Zambia. Dette var blant de største bistandsprosjektene i Afrika sør for Sahara på denne tiden. (Selv om også lærerskoler og en teknisk høyskole inngikk i det storstilte byggeprosjektet vil fokuset mitt være på de videregående skolene. Det var først og fremst i arbeidet med dem at de norske aktørene var engasjert).
Under byggingen ble vedlikeholdsutfordringen tydelig. Det fysiske forfallet var stort både ved gamle og nye bygg. For å sikre en varig utnyttelse av infrastrukturen i utdanningssektoren, ble et rehabiliterings- og vedlikeholdsprogram igangsatt. Samtidig var det et tydelig behov for å bevisstgjøre både elever og lærere om betydningen av vedlikehold.