Sammendrag
Bakgrunn: Personlige beretninger fra restituerte eller remitterte personer som har fått diagnosen schizofreni, fremhever håp og sosiale relasjoner som viktige bidrag i sin bedringsprosess. Håp beskrives her som en utløsende og opprettholdende motivasjonsfaktor. Mange pasienter mener at sosial støtte er avgjørende for bedring, blant annet ved å opprettholde håp. Sosial fungering og utfall er videre blitt knyttet til sosial kognisjon. Det synes derfor nærliggende å tenke seg at sosial kognisjon kan bidra til økt sosial støtte, og dermed opprettholdelse av håp. Imidlertid er det lite empirisk forskning på hvordan håp relaterer seg til remisjon og restitusjon. Sosial kognisjon er også et relativt nytt forskningsområde, og det etterlyses mer kunnskap om hvordan sosial kognisjon relaterer seg til schizofreni. Vi har derfor undersøkt hvorvidt håp og/eller sosial kognisjon bidrar til ulikheter i forløp ved schizofreni. Metode: Voksne over 18 år med førstegangspsykose (n = 17) ble vurdert med mål på håp og sosial kognisjon. Symptomendring vurderes ut i fra skårer på The Structured Clinical Interview for The Positive and Negative Syndrome Scale (SCI-PANSS). Data er samlet inn ved 0, 6 og 18 måneder. Resultater: Signifikante sammenhenger ble funnet mellom håp og symptomendring, der håp øker i etterkant av symptomlette (r = -.637). Den første tiden har positive symptomer størst signifikant unikt bidrag til håp ( = -.609), deretter har negative symptomer størst unikt bidrag til håp (β = - .503). Endring i sosial kognisjon korrelerer med endring i positive symptomer (r = -.488). Håp og sosial kognisjon korrelerer signifikant kun ved baseline (r = .668). Konklusjon: Vi fant ikke støtte for at grad av håp og sosial kognisjon bidrar til ulikheter i individuelle forløp. Håp synes å komme som en følge av symptomlette. Sosial kognisjon endrer seg i samsvar med positive symptomer, der høyt symptomtrykk gir nedgang i sosial kognitive evner.