Sammendrag
Denne avhandlingen tar for seg virkningen tidsbaserte signal prosessorer har på virtuelle rom i innspilt musikk. Det virtuelle rommet utgjør musikkens soniske koreografi og blir ofte brukt som en estetiske effekt, for å gjenspeile artistens identitet og selvoppfattelse. Det er derfor avgjørende for den generelle lyden til en musikkproduksjon, dens narrative potensial, og følgelig dens effekt på potensielle lyttere. Denne forskningen har som mål å bidra med innsikt i (1) hvordan tidsbaserte prosesseringseffekter, som romklang, ekko, chorus og flanger, påvirker vår romlige forståelse av det virtuelle rommet i innspilt musikk; (2) hvordan normene for utformingen av det virtuelle rommet har endret seg over tid; og (3) hvordan disse normene brukes som soniske markører i populærmusikk-produksjoner for å referere til sjangre og epoker fra fortiden.