Sammendrag
Frem til medikamentell behandling av tuberkulose ble dominerende i tuberkulosebehandlingen på 1960-tallet, var det stor uenighet om hvordan sykdommen skulle behandles og forebygges. Gjennom hele første halvdel av 1900-tallet ble en rekke ulike tiltak og strategier testet ut for å forsøke å bekjempe og behandle sykdommen, og i samme tidsrom ble antall tuberkulosetilfeller i Norge kraftig redusert. I dette arbeidet var det en rekke forskjellige aktører som på ulik måte, og under ulike forutsetninger bidro til at antall smittetilfeller gikk ned. Siden det var store variasjoner mellom de ulike landsdelene i antall smittetilfeller, kom tuberkulosekampen til uttrykk på ulike måter i ulike deler av landet. Samtidig førte nye medisinske oppdagelser og politiske endringer til at tuberkulosearbeidet endret karakter i flere omganger, og vi kan derfor snakke om ulike strategier i det norske tuberkulosearbeidet. I denne studien har jeg undersøkt hvordan det norske tuberkulosearbeidet endret seg i perioden 1920-1950, og hvordan Tuberkuloseforeningen «Samhold» og Tubfrim i det lavendemiske området Hallingdal forholdt seg til de nasjonale strategiene for tuberkulosebekjempelse. Studien viser at perioden 1920-1950 var preget av fire ulike nasjonale strategier for tuberkulosebekjempelse. Strategiene var preget av en gradvis overgang fra forebygging ved hjelp av sosiale tiltak til aktiv smittekamp, før man i etterkrigstiden satset på en kombinert forebyggings- og smittekampstrategi. I løpet av 1920-tallet ble Tuberkuloseforeningen «Samhold» og Tubfrim opprettet av privatpersoner i Nesbyen, en kommune som hadde færre tilfeller av tuberkulose enn de fleste andre områder i Norge. Selv om disse aktørene på ulike måter var tilknyttet frivilligheten og nasjonale aktører, viser studien at de i liten grad forholdt seg til de nasjonale strategiene eller endret sitt arbeid som følge av nasjonale endringer.