Abstract
Denne masteroppgavens formål er å undersøke hvordan redaktørstyrte mediehus jobber med å styrke og bevare sin troverdighet og legitimitet i offentligheten, og hvilke bransjespesifikke vilkår som aktualiseres i slikt arbeid. For å komme nærmere et svar på dette undersøkes en særlig illustrerende case: den såkalte «Bar Vulkan-saken». I 2019 omtalte VG en dansevideo fra Bar Vulkan, av Trond Giske og en 27 år gammel kvinne. I saken ble kvinnen sitert på noe hun mener hun aldri sa, og det viste seg at VGs sak hadde alvorlige mangler. VG ble i tiden som fulgte sterkt kritisert for både kildebehandlingen og sakens fremstilling, og VG ble felt i PFU for brudd på flere punkter i Vær Varsom-plakaten. Saken belyser sentrale områder i presseetikken, og krisen satt VGs troverdighet og legitimitet på prøve. Som en av de mest sentrale retoriske responsene på krisen utarbeidet og offentliggjorde VG en evalueringsrapport som tar for seg VGs håndtering av saken. Gjennom analyser av VGs troverdighetsarbeid i evalueringsrapporten kommer det frem at VG fremsetter et virkelighetsbilde der verden ser ut til å deles inn i kilder, sitater, saker og journalisters rolle. VGs argumentasjon for egen troverdighet baserer seg i stor grad på demonstrering av forståelse for og etterlevelse av presseetiske standarder, og presseetikken aktualiseres også som et viktig bransjespesifikt retorisk vilkår i seg selv – både i denne situasjonen og for redaktørstyrte medier generelt. Men dette forutsetter også kunnskap om presseetikk hos det retoriske publikummet, og her aktualiseres også en utfordring. Det er ikke gitt at befolkningen har kunnskap om Vær Varsom-plakatens innhold, og det er ikke gitt at befolkningen godtar at mediene og presseetikken legger alle premissene. Oppgaven bidrar til å belyse hvorfor det er viktig å undersøke bransjespesifikke vilkår i sammenheng med troverdighetsarbeid generelt og krisekommunikasjon spesielt, ettersom hver bransje har en egen form for troverdighet – som igjen er et viktig retorisk vilkår å ta høyde for.