Abstract
Denne oppgaven undersøker og analyserer norsk lovsang mellom 2012 og 2022 og hvordan den uttrykker og former forståelsen av hva det betyr å være en norsk kristen. Dette er gjort med et særlig fokus på produsentene av musikken ved å undersøke deres påvirkninger, produksjonsidealer og arbeidsmetoder. Gjennom funn fra kvalitative intervjuer med produsentene og analyser av aktuelle innspillinger viser jeg hvordan norsk lovsang som sensorisk form uttrykker og konstruerer ulike overlappende forestilte fellesskap. Disse fellesskapene kan knyttes til ulike aspekter av sangene. Tekstlig og dels melodisk er norsk lovsang i denne perioden tilbakeskuende og retrospektiv gjennom sitater og gjenbruk av ord, fraser og melodier fra eldre kjernerepertoar. Lydbilde, sound, låtstrukturer og praksis er i stor grad påvirket av internasjonale trender i lovsang, men også av nordisk pop og rock. Miljøene som norsk lovsang kommer fra, har det siste århundret vært preget av et pragmatisk musikksyn. Dette består selv om den karismatiske bevegelsens ankomst på 70- og 80-tallet har gitt fellessangen en sakramental betydning og en mer sentral kultisk funksjon. Dette forsterker det bruksmusikalske perspektivet og oppleves av noen som en innsnevring av kreative muligheter. Disse funnene legges frem som en ressurs for kritisk videreutvikling av lavkirkelighetens musikk. Dette gjøres ut fra en forståelse av theomusicology som musikkvitenskapelige undersøkelser som et viktig kunnskapsgrunnlag for teologiske vurderinger av musikk. Samtidig viser funnene også et eksempel på hvordan globaliserende prosesser og behovet for tilhørighet og «røtter» påvirker religiøse miljøer i Norden.