Abstract
I denne oppgaven undersøker jeg om foreldrenes rett til familieliv etter EMK art. 8 har større gjennomslagskraft enn barnets beste i saker om nektelse av samvær etter bvl. §4-19, 2. ledd. Oppgavens aktualitet finnes i de nyeste EMD-dommene mot Norge. Det kan stilles spørsmål ved om barnets interesser blir godt nok ivaretatt i disse sakene. Det blir gitt en rettsdogmatisk fremstilling av hvilket innhold barnets beste som begrep har ved vurderinger om samværsnekt, og hvordan både EMD og Høyesterett veier foreldrenes rett til familieliv mot barnets beste. Til slutt gis det en rettspolitisk drøftelse om hvilke konsekvenser en eventuell underminering av barnets beste kan få for ivaretakelsen av barnets menneskeretter.