Sammendrag
Hensikt: Å tydeliggjøre teoretisk forståelse som ligger til grunn for fysioterapipraksis ved revmatiske inflammatoriske sykdommer.
Metode: Fysioterapeuter ved Revmatismesykehuset A/S Lillehammer og forsker samarbeidet om å tydeliggjøre revmafysioterapipraksis på sykehuset. Vitenskapelige studier relatert til revmafysioterapi ble lest og brukt til å fremme refleksjon om egen praksis. Samtalene ble tatt opp på bånd og analysert etter hvert møte. Foreløpige analyser dannet grunnlag for å stille nye spørsmål og velge ut artikler for videre utforskning.
Resultat: Tidligere var fokus på symptomlindring, forebygge og redusere sykdomsrelaterte funksjonsbegrensninger, men de siste 20 årene er fysioterapeuter også opptatt av å fremme pasienters deltagelse i arbeidslivet og trening for å øke fysisk kapasitet, forebygge inaktivitet og livsstilssykdommer. Fysioterapeutene vektlegger betydning av «hendene som instrument» i undersøkelse og behandling. To ulike mulige måter å forstå kropp, bevegelse og funksjon kan dermed begrunne klinisk fysioterapipraksis; den ene relatert til sykdom og funksjonskapasitet og den andre til pasienters kroppslige sykdomserfaringer og tilhørighet i egen kropp og liv.
Konklusjon: En objektiv og en subjektiv forståelse av kropp og fungering ligger til grunn for hva revmafysioterapi kan handle om.
Nøkkelord: Fysioterapi – revmatologi – revmatiske sykdommer - rehabilitering – teoretiske perspektiv.