Abstract
«Arbeiderpartiet er i ferd med å miste sin sjel», sto det skrevet i et leserinnlegg i Altaposten 27. mai 2019. Dette utsagnet vitnet om det som skulle komme. Fire måneder senere gjorde Arbeiderpartiet sitt dårligste kommunevalg noensinne. To år før, ved stortingsvalget i 2017 hadde Arbeiderpartiet gjort sitt nest svakeste valg siden 1924. At det partiet, som i Norge har vært det lengstsittende styringspartiet i etterkrigstiden, ble disse to valgårenes store tapere, tyder på at noe er i endring. Denne masteroppgaven undersøker Arbeiderpartiets velgerflukt og antatte identitetstap med utgangspunkt i stortingsvalget i 2017 og lokalvalget i 2019. Hva slags identitet(er) er det sosialdemokratisk anlagte velgere mener har gått tapt i Arbeiderpartiet, og hvilke alternative politiske identiteter søker de mot? Dette er spørsmål som masteroppgaven søker å besvare. Oppgaven baserer seg i stor grad på samfunnsdiagnosene til Ulrich Beck og Anthony Giddens, da særlig knyttet til individualiseringstesen i det senmoderne. Analysen tar utgangspunkt i et datamateriale bestående av leserinnlegg og debattspalter hentet fra norske aviser i tidsperioden opp mot valgene i 2017 og 2019. Undersøkelsen går diskursanalytisk til verks for å belyse tematikken. Til tross for at rammen er sosialdemokratiets svekkelse i norsk kontekst, ser oppgaven også Arbeiderpartiets velgerflukt i sammenheng med en bredere sosialdemokratisk svekkelse over tid, og i hele Europa her og nå.