Sammendrag
En musikalsk fremføring finner aldri sted i et vakuum. Både fremførelsen og opplevelsen av den vil alltid være påvirket av det fysiske rommet den finner sted i og det sosiale systemet den er situert i. Dette gjør at den musikalske fremføringen som helhet blir et heterogent, komplekst og mangefasettert stykke materiale. I tillegg til det musikalske verket og dets tolkning – eller "selve musikken" – er det utallige parametere som spiller inn, slik som akustikk, romplan, scenetekniske løsninger, fremføringens bakgrunn, materiale, idé, regi og utførelse, publikums demografi, deres sosiale og kulturelle bakgrunn, forventninger, stilfortrolighet, tidligere erfaring, samt alle de skrevne og uskrevne regler som gjelder for hvordan man innretter seg som lytter i en bestemt musikalsk kultur og situasjon. Betydningen av disse parameterne – eller kontekstene – er etter min mening ofte underkommunisert i tradisjonelle verkanalyser og musikkanalyser. Dette synet på en helhetlig musikalsk fremføring er nok materiale til å fylle en forskningskarriere. Denne masteroppgaven ser derfor kun på et lite utsnitt av hva det fysiske rommet og sosiale systemet kan bety for en musikalsk fremføring. Det gjør den ved å nærme seg feltet på to nivåer: Først på et allment teoretisk nivå, som trekker opp noen linjer i det fysiske og sosiale rommet rundt opera- og musikkfremførelser; dernest på et konkret nivå, som går tettest mulig inn i et spesifikt analyseeksempel, nemlig oppsetningen av Puccinis operaverk Tosca på Den Norske Opera & Ballett i Oslo i sesongen 2017/2018. Siktemålet er å se hvordan teoretiske begreper om fysisk og sosialt rom kan gjøres gjeldende helt inn i den konkrete opplevelsen av bestemte scener i en bestemt operaoppsetning i Oslo i 2017/2018.