Sammendrag
Innledning: Vi lever i et samfunn hvor skjult diskriminering av eldre arbeidstakere forkommer hyppigere enn man forventer. Samtidig lever vi et samfunn hvor alle områder av livet er regulert av lovgivning og vern mot diskriminering. Likevel forekommer aldersdiskriminering. Formål: Hensikten med oppgaven er å undersøke hvordan norske domstoler praktiserer lovgivningen mot aldersdiskriminering i arbeidslivet, samt belyse arbeidstakernes konsekvenser av dette, og den rettslige mobiliseringen i møte med diskrimineringen. Metode: Jeg har valgt å benytte meg av en domsanalyse av ni dommer fra norske domstoler, samt en intervjuanalyse av fire diskrimineringsofre for å besvare problemstillingen. Analysene: I analysene har jeg tatt utgangspunkt i fire rettssosiologiske kategorier – legitimitet, retts- og rettighetsbevissthet, tidligere rettspraksis og arbeidets betydning – for å analysere domstolenes og informantenes tanker og ideer rundt disse temaene. Diskusjon: I diskusjonsdelen har jeg diskutert de to analysedelene opp imot hverandre for deretter å avdekke forskjeller og likheter mellom domstolenes og informantenes erkjennelser. Avslutning: Resultatene viser at domstolene var rettferdige i sine avgjørelser – saklighet, god bevisføring og god argumentasjon var gjentagende i dommene. Resultatene viste videre at graden av rettslig mobilisering hos de eldre arbeidstakerne var lav sammenlignet med den faktiske andelen aldersdiskriminering. Trolig skyldes dette mangel på rettslig tilgang hos diskrimineringsofrene. Eldre arbeidstakere opplever overgangen fra aktiv samfunnsdeltaker til passiv tilskuer i arbeidslivet som tøff – preget av konflikter og stress.