Sammendrag
For det sekulære vestlige menneske av i dag står frihet øverst på listen for et fullverdig liv. Grad av frihet er også forbundet med grad av lykke, og det har gått så langt som til at den har blitt et krav og en rett. Men hva består denne friheten i? Hva legger vi i ordet? Og, – finnes det en mulig underliggende sammenheng mellom vår samtids frihetsforståelse og det økende antall angst- og depresjonslidelser vi kan observere hos helt unge mennesker? Jeg undersøker denne mulige sammenhengen med utgangspunkt i hvordan friheten fant sin form i tomrommet etter Gud med det enestående menneske som fokus. Fenomenologiens tilblivelse og etterkrigstidens eksistenstenkere er nedslagspunkter for linjene jeg forsøker å trekke opp mot dagen i dag, og Albert Camus absurde menneske er omdreiningspunkt for en utdypning av frihetens vilkår. Her benytter jeg meg av Simone de Beauvoir, Elias Canetti, Jean-Paul Sartre og Camus selv som samtalepartnere for fortolkningen av to romaner med frihet og autensitet som tema: Camus Fallet fra 1956, og Sartres Kvalmen fra 1938.