Abstract
Oppgaven tar utgangspunkt i hvordan museumsansatte i byhistoriske museer opplever det å arbeide med å få frem historier om kvinner i utviklingen av nye, permanente utstillinger. Dette er undersøkt gjennom semistrukturerte intervjuer med ansatte i utstillingsgruppene ved bymuseene i Oslo, Stockholm og København. Intervjuene er gjennomført ut ifra Karen Barad sitt begrep diffraktiv lesning. For å kunne undersøke hvordan museene utvikler historier om byen til utstillingene, er intervjuene utført med utgangspunkt i Victoria Browne sin utvikling av ikkelineær historie i boken Feminism, Time and Nonlinear history. Browne utvikler fire tidsdimensjoner som kan fungere som et startsted for å undersøke historie som levd tid i nåtid, i stedet for som lineære, lukkede historier om fortiden. Gjennom Browne sine tidsdimensjoner sporenes tid, narrativ tid, kalendertid og generasjonell tid, vil jeg analysere de ansattes erfaringer og eksempler fra egen utstillingsproduksjon. Ved hjelp av dette materialet, ønsker jeg å vise hvordan det å skape inkluderende utstillinger, med rom for historier om kvinner, krever alternative innfallsvinkler til tidskonstruksjon i museumsutstillinger og nye utprøvninger av skiller mellom «fiksjon» og «virkelighet».