Abstract
Denne oppgaven har som hensikt å kartlegge de jobboverganger man ser fra ansatte og folkevalgte i partiene til policyprofesjonelle stillinger. Dette representerer posisjoner hvor folk ansettes til å jobbe med politikk uten å være folkevalgte. Typiske aktører er interesseorganisasjoner, tankesmier og kommunikasjonsbyråer. Skifter mellom stillinger i partier og de nevnte interesseaktørene har blitt omtalt som svingdør og det er begrenset med oversikt over fenomenet i norsk sammenheng. På denne måten skapes en arena hvor aktører i de nevnte organisasjonene vandrer inn og ut av politikken og hvor man gjennom sin erfaring fra øverste politiske nivå blir attraktiv for andre interesseaktører som ønsker å påvirke politikken. Det er flere faktorer som ligger bak svingdørfenomenet. Fokuset i denne oppgaven ligger på hvilke overganger som blir gjort blant ansatte og tillitsvalgte i partiene. De politiske partiene har de seneste tiårene gjennomgått forandringer som har hatt organisatoriske konsekvenser og videre endret forutsetninger for hvordan den politiske kommunikasjonen fungerer i landet. Endringene omfatter trender som økt antall ansatte og lavere medlemstall. Samtidig har det også blitt vanligere å påvirke politikere gjennom lobbytjenester fremfor tidligere korporative samarbeidsformer. Kjennskap til de politiske prosessene og hvordan man går frem i politikkutformingen blir også en ettertraktet egenskap for andre aktører. Jo flere ansatte i og rundt de politiske partiene, jo større blir tilbudet av personer med anvendbar kompetanse og nettverk som kan bistå andre interesseaktører. Undersøkelsen ser konkret på to separate stortingsperioder og tar utgangspunkt i de personene som sluttet i sin stilling. Periodene som analyseres er fra 2005-2009 og 2013-2017 og omfatter stortingsrepresentanter på den ene siden og statsråder samt tilhørende statssekretærer og politiske rådgivere på den andre. Funnene viser at det i begge perioder er tilfeller av personer som skifter posisjon både innad i partiene og til andre interesseaktører. Åpenhet og innsyn er viktige demokratiske prinsipper. Dette gjelder også kunnskap om hvem som operer øverst i den politiske eliten. Undersøkelsen vil bidra til å kaste lys over et fenomen som potensielt kan svekke tillit mellom politisk elite og resten av samfunnet. Jo flere aktører som tar del i politikkutformingen, jo mer utfordrende blir det å holde aktører ansvarlig for sine handlinger.