Abstract
På 1980-tallet, da jeg begynte å studere nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo, foregikk det en debatt i arkeologimiljøet der man kunne få inntrykk av at det var oppstått et misforhold mellom de arkeologiske museenes forskningsaktivitet og deres aktivitet i forbindelse med håndhevelsen av kulturminnelovens bestemmelser. Slik jeg oppfattet situasjonen, mente arkeologene at deres virksomhet i alt for stor grad var styrt av utenforstående interesser som krevde et velsmurt byråkrati og en effektiv saksbehandling. Tendensene gikk i retning av at forskningen og det tilretteleggende arbeidet ved institusjonene var blitt skadelidende til fordel for de løpende verne- og forvaltningsoppgavene. I en slik sammenheng så jeg det som naturlig at spørsmålet om en fortsatt kobling av forskning og fornminnevern i de samme institusjonene ble tatt opp til diskusjon. Når jeg i denne avhandlingen har valgt å studere nettopp koblingen mellom forskning og fornminnevern innenfor norsk arkeologi, er det fordi jeg mener at studiet av dette forholdet over tid vil kunne gi dagens arkeologer, og andre involverte i kulturminnevernet, en forståelse for at deler av fornminnevernet alltid må baseres på vitenskapelige kriterier og tilgjengelige forskningsresultater.