Sammendrag
I denne masteroppgaven undersøker jeg relasjonen mellom voksen og barn i barne- og ungdomslitteratur skrevet i postmoderne tid. Problemstillingen for studien er: Hvordan fremstilles de sviktende relasjonene mellom barn og voksen i tre barne- og ungdomsbøker skrevet i postmoderne tid? Ved å gjennomføre en dybdeanalyse av barne- og ungdomsromanene Skriket fra jungelen – en filmroman av Tormod Haugen, Ein motorsykkel i natta av Ragnar Hovland og Pitbull-Terje går amok av Endre Lund Eriksen, fra henholdsvis 1989, 1992 og 2002, undersøker jeg hvordan relasjonen mellom barn og voksne blir fremstilt, samt hvordan det postmoderne samfunnet har preget denne relasjonen. Jeg tar utgangspunkt i både postmoderne samfunnsteorier, samt barnelitteraturhistorisk teori. På grunnlag av analysene av materialet mitt, er det spesielt tre funn som er fremtredende. Det første er fraværet av voksenpersoner. Alle barna og ungdommene i de nevnte romanene mangler tydelige foreldre i livet, som tar ansvar og fremstår som gode forbilder og omsorgspersoner. Det andre er at barna føler et tap av barndom. De har enten få eller ingen minner om barndommen sin, eller så blir de tvunget ut av barndommen grunnet deres foreldres utilstrekkelighet som forsørgere og omsorgspersoner. Felles for dem alle er at de kjenner et savn og en lengsel etter en bekymringsløs tid hvor de var trygge. Det tredje funnet er kritikken av det postmoderne samfunnet. Alle de tre romanene problematiserer ulike sider ved det å vokse opp i et postmoderne samfunn. Utryggheten og uforutsigbarheten i et samfunn som stadig er i endring, samt voksenpersoner som svikter barna til fordel for egne selvrealiseringsprosjekter, er gjennomgående. Selv om funnene mine ikke lar seg generalisere grunnet det begrensede utvalget, ser jeg likevel en utvikling romanene i mellom. Spenningen mellom frihet og trygghet endrer seg noe fra å virke frigjørende i Skriket fra jungelen, til at behovet for trygghet og tydelige roller blir viktigst i Pitbull-Terje går amok. Jeg identifiserer også at graden av svik utvikler seg til å bli mer alvorlig, fra å være fravær av foreldre enten mentalt eller fysisk, til å bli foreldre som ikke lenger er i stand til å ta vare på barna sine, grunnet ulike psykiske lidelser.