Abstract
I Norge mottar 50 000 elever spesialundervisning (SSB, 2017), og tallet er stigende (Haug, 2015). Til tross for at lovverket, politikerne, fagmiljøene og elevene selv i økende grad de siste femti årene har påpekt viktigheten av inkludering og tilpasset opplæring så kan det se ut som om det ikke gjelder for denne gruppen av elever (Opplæringslova 1998, Persson 2017, Kunnskapsdepartementet, 2016, Utdanningsdirektoratet, 2014, Nordahl, 2018, Barneombudet, 2017) Vi har i denne oppgaven gjennomført en kvalitativt fenomenologisk studie i jakten på å øke vår kunnskap om hva som legges til grunn når elevenes spesialundervisning organiseres. I og med at nasjonale retningslinjer for spesialundervisningen er både vide og åpne for tolkning på dette området så ble hovedfokuset vårt skoleledernes profesjonelle skjønn i organiseringen av spesialundervisningen. Vi har intervjuet skoleledere fra tre ulike kommuner, to som sier de satser på spesialundervisning, og to som ikke har dette som skolens satsingsområde. Ved å velge disse har vi endt ut med å få et variert utvalg av intervjudata som kan vise noe av strekket det er innenfor dette feltet. Vi har valgt å analysere våre intervjudata opp imot Molander (2013) sine mekanismer for ansvarliggjøring av profesjonelt skjønn for å få en dypere forståelse av hvilke ulike mekanismer intervjupersonene bruker for å legitimere sin skjønnsutøvelse. Vi finner at alle skolelederne støtter seg til lovverket, sakkyndig vurdering og hva som er barnets beste når de organiserer spesialundervisningen. Argumentene for og drivkraften bak er derimot tolket veldig forskjellig. Noe som igjen fører til forskjellig forståelse av spesialundervisningen og ulik organisering av denne. En mulig implikasjon for skoleledelse kan være at en bør legge til rette for en bevisstgjøring og felles forståelse av hva spesialundervisning er. En bør også fokusere på systemnivå for å se på hvordan en organiserer en ordinær opplæring der en sikrer en inkluderende og tilpasset undervisning for alle.