Abstract
Denne studien er en intervensjonsstudie hvor formålet er å prøve ut en undervisningsmetode kalt ”sentence combining”. ”Sentence combining” er en undervisningsmetode som er mye brukt i engelskspråklige land, men lite brukt i Norge. Fordi metoden har vist seg å være nyttig for å utvikle elevers skrivekompetanse i engelskspråklige land (Andrews et al., 2006 og Saddler & Asaro-Saddler, 2010) ønsket jeg å undersøke om metoden kunne bidra til utvikling av skrivekompetanse hos norske elever. Jeg jobbet ut fra problemstillingen: Kan ”sentence combining”- inspirert undervisning bidra til utvikling av skrivekompetanse hos elever på 5. Trinn? For å undersøke læring innenfor ulike områder av skrivekompetanse, formulerte jeg tre forskningsspørsmål under problemstillingen: 1. Vil undervisningen bidra til å endre noe i elevenes skriftlige produkter? 2. Kan undervisningen bidra til utvikling av metalingvistisk kompetanse? 3. Kan undervisningen bidra til at elevene utvikler revisjonskompetanse? Mitt metodiske utgangspunkt i denne studien var kvalitativt, men jeg brukte også noen kvantitative tall på gruppenivå. Som et svar på problemstillingen gjennomførte jeg en intervensjon i en 5. klasse. Intervensjonen bestod av et undervisningsopplegg som gikk over 30 minutter x 2 i uken, i 8 uker. Elevenes skriftlige produkter ble testet gjennom en skriveoppgave før og etter intervensjonen. Dette var for å svare på det første forskningsspørmålet under problemstillingen: Vil undervisningen bidra til å endre noe i elevenes skriftlige produkter? I tillegg ble det brukt en kontrollgruppe for å kunne sammenligne endringer i tekstene. Elevene i kontrollgruppen gjennomførte ikke undervisningsopplegget, men ble testet på samme måte som gruppen som gjennomførte undervisningsopplegget. Gjennomsnittsresultatene ble brukt for å kunne sammenligne de to gruppene i forhold til endring fra pretest til posttest. For å besvare det andre forskningsspørsmålet: Kan undervisningen bidra til utvikling av metalingvistisk kompetanse?, observerte jeg elevenes metaspråk under arbeid med oppgaver i undervisningen og under et intervju foretatt etter at intervensjonen var avsluttet. Elevenes bruk av metaspråk ble brukt som en indikator på deres metalingvistiske kompetanse. Det tredje forskningsspørsmålet gikk på revisjonskompetanse: Kan undervisningen bidra til utvikling av revisjonskompetanse? For å besvare dette så jeg på to elevers revideringer av egen tekst. Resultatene av studien viser at eksperimentgruppen samlet sett endret tekstene sine fra pretekst til posttekst når det gjaldt bruk av setningsforbinderne og og så. På individnivå fant jeg i tillegg at en av elevene endret teksten sin betydelig når det gjaldt bruk av komplekse setninger, og en annen elev forbedret betydelig bruken av stor bokstav og punktum. Det er vanskelig å konkludere om endringene på individnivå er et resultat av undervisningen eller et resultat av tilfeldigheter, men resultatene kan likevel antyde noe om mulighetene for læring av metoden. Resultatene kan også være et utgangspunkt for videre forskning. På gruppenivå kan resultatene antyde noen tendenser, og de viser at elevene samlet sett ble mer bevisst på bruken av og og så i egne tekster. Når det gjelder elevenes metalingvistiske kompetanse er dette vanskelig å måle, og ut fra resultatene kan man derfor ikke konkludere med at elevenes metalingvistiske kompetanse har økt. Men observasjonene viser at elevene er aktive i samtale om tekst, bruker metaspråk på ulike nivåer og delvis bruker begreper fra undervisningen i samtalene sine. ”Sentence combining”- metoden kan derfor antas å være et godt utgangspunkt for å øve opp elevers metalingvistiske kompetanse. Elevenes egne revisjoner viser at de reviderte mye på setningsnivå, og metoden kan trolig være nyttig for å øve opp elevers revisjonskompetanse på setningsnivå, spesielt på området syntaks og kohesjon.