Abstract
Denne avhandlingen baserer seg på et seks måneder langt feltarbeid på henholdsvis Norsk Taiji Senter og Oslo Buddhistsenter. Teksten tar for seg på hvilken måte kampkunsten taijiquan, meditasjon og buddhistisk filosofi benyttes som terapeutiske redskap for selvsøkende praksis blant utøvere i Oslo. I den forbindelse ble det nødvendig å belyse bruk av kropp og sanser, fordi dette var et viktig anliggende for informantene mine. Underveis i praksisen på buddhistsenteret oppstår det en dobbelthet: på den ene siden legges det vekt på verbale kommunikasjonsøvelser, og i andre tilfeller organisert stillhet. I stillheten ønsker informantene å oppnå en dypere kunnskap om selvet. I dette selvsøkende forløpet oppstår det i tillegg andre viktige prosesser: selvutviklingen foregår i et relasjonelt rom med andre aktører, og på denne måten skapes tillit og sterke bånd mellom mennesker. Med andre ord er selvutvikling mer enn bare selvutvikling - ettersom den skjer i samhandling med andre, er det viktige relasjonelle aspekter med i bildet. Det terapeutiske behovet samfunnsutviklingen og den kartesianske dikotomien bringer med seg, imøtekommes av praksiser som meditasjon og taijiquan. Deltakelse på sentrene er for informantene kilde til østlig filosofi og perspektiv, kursene presenterer håndterbare verktøy for oppnåelse av økt tilstedeværelse og indre ro - og er samtidig en protest mot samfunnsutviklingen de erfarer på kroppen: de tar ansvar for sin egen psykiske helse. Samtidig er kursene tilrettelagt for det moderne samtidsmennesket. Også her oppstår en dobbelthet, hvor utøverne ikke kommer unna samfunnets forpliktelser de protesterer mot.