Sammendrag
Spinalpunksjon er en viktig undersøkelse for både diagnostikk og valg av behandling hos pasienter med mistenkt akutt meningitt. Dersom man mistenker forhøyet intrakranielt trykk hos en pasient må man derimot ta en CT caput for å vurdere om man trygt kan spinalpunktere pasienten. OUS har en egen retningslinje for spinalpunksjon som lister tre absolutte kontraindikasjoner for spinalpunksjon, oppfylles en eller flere av disse skal det tas CT først. Ved Ullevål sykehus viser tall at en høy andel av disse pasientene får utført CT før spinalpunksjon, og det er stor grunn til å tro at dette er en unødvendig undersøkelse hos mange. Fordi retningslinjen tilsynelatende ikke følges valgte vi medisinsk akuttmottak ved Ullevål sykehus som mikrosystem for vårt forbedringsprosjekt hvor vi ønsker å redusere andel unødvendige CT-undersøkelser.
Vi formulerte et PICO-spørsmål og søkte etter litteratur for å se hvordan den samsvarte med retningslinjens innhold. Vi fant at det er et tynt vitenskapelig grunnlag for å hevde at spinalpunksjon, uten CT først, kan gi herniering, og at blant annet svenske retningslinjer er mer konservative enn vår når det gjelder CT-bruk. Vi konkluderte med at gjeldende retningslinje er god og trygt kan følges.
Dagens praksis ved Ullevål sykehus avviker fra retningslinjen: I perioden 2014-2015 ble 172 pasienter spinalpunktert på mistanke om meningitt, 129 (75%) av disse fikk utført CT før spinalpunksjon. Vi benyttet flytskjema for å kartlegge mulige årsaker til at en så stor andel får CT, når det hos mange trolig ikke er indisert. For å redusere andel CT-undersøkelser på feil indikasjon har vi foreslått noen tiltak som vi mener vil være effektive for å endre trenden til en mer riktig CT-bruk. For å måle effekten av vårt forbedringsprosjekt har vi valgt én prosessindikator, som er vår hovedindikator, og én resultatindikator.
Vi brukte Helsedirektoratets modell for kvalitetsforbedring som verktøy for planlegging av prosjektet. Vi foreslår en liten prosjektgruppe, bestående av fire personer, hvorav tre jobber i mottak og den siste er en overlege med god faglig kunnskap om feltet. Planlagt prosjektvarighet er 6 måneder, pasientgruppen er relativt liten og vi må ha tilstrekkelig med tid for å få signifikante tall.
Vår konklusjon er at dette prosjektet er relativt enkelt og billig å gjennomføre, og fordelene man oppnår veier opp for potensielle ulemper. Vi mener derfor at prosjektet bør gjennomføres.