Abstract
I det som gjerne betegnes som speidernes Bibel, Scouting for Boys (1908), løftet speiderbevegelsens grunnlegger, Robert Baden-Powell (1857–1941), fram personer som alle speidergutter burde ha som forbilder. Et slikt forbilde beskrives slik: «Den romerske soldaten fra gamle dager, som ble stående på sin post da Pompeii ble begravd av lava og aske fra vulkanen Vesuv, viste lojalitet mot sin plikt. De har funnet liket hans og kan se hvordan han holdt hånden foran munn og nese for ikke å bli kvalt». Man ser det for seg: Glødende lava kom veltende mot ham, men han forsøkte ikke å komme unna. Plikten var viktigere enn å redde sitt eget skinn. Men slike pliktoppfyllende mennesker fantes det også i dagens England, kunne Baden-Powell videre fortelle oss. En kadett på et engelsk gymnas hadde deltatt på skolens manøver og fått i oppgave å være vaktpost. Ved en feiltagelse ble han imidlertid glemt og etterlatt på sin post da øvelsen var over: «Men selv om natten kom og det var meget kaldt – det var mot slutten av november – forble gutten på sin post helt til han ble funnet midt på natten, halvdød av frost, men levende og beredt.»
Slike gutter var det Baden-Powell ville ha, og speiderbevegelsen var det verktøy som skulle få dem til å opptre slik. I det følgende skal vi se nøyere på den historiske bakgrunnen for dette disiplineringsprosjektet og hvordan Baden-Powell tenkte å realisere det. Vi skal først og fremst ta for oss hans speiderideologi, framfor alt slik han utviklet den i Scouting for Boys, og overlater til speiderhistorikerne å undersøke i hvilken grad speideridealene ble realisert i praksis. Vi skal altså se nøyere på hva slags oppdragelse som ifølge Baden-Powell kunne få mennesker til å «være beredt» og stå på sin post uansett hva som skjedde, og hvorfor det var nødvendig å disiplinere ungdommen til en slik standhaftighet.