| dc.description.abstract | Formålet med denne oppgaven har vært å få en oversikt over studier som har undersøkt effekten av samtalen som læringsform i flerspråklige klasserom. Tidligere forskning gjort i både Norge og utlandet, viser at interaksjon spiller en rolle i minoritetsspråklige barns språkutvikling. Dette gjelder fra og med barnehagen og utover i skoleløpet. Mercer & Dawes (2008) sier at den økende oppmerksomheten rundt samtalen som læringsform er knyttet til arbeidet med å sikre at andrespråkselever skal få mest mulig ut av undervisningen i skolen. Lindberg (2001) sier at samtalen er et åpenbart verktøy for læreren som vil utforske de språklige, sosiale, kulturelle og kunnskapsmessige forutsetningene for elevenes språk- og kunnskapsutvikling. Men skal dette gjøres i flerspråklige klasserom, må lærerne tenke på hvordan andrespråkselever tilegner seg språk og fag i samtale med lærer og medelever. Forskning på andrespråkslæring støtter også antakelsen om at andrespråkselever trenger å anvende språket i sosiale kontekster. I tillegg til å motta forståelig innputt, er det viktig at språkinnlærere får mulighet til å samhandle med kompetente målspråksbrukere. Det overordnede forskningsspørsmålet i denne masteroppgaven har vært å undersøke hvilken betydning samtalen som læringsform har for utvikling av andrespråkselevers språk- og faglæring. Dette ble operasjonalisert gjennom to delspørsmål: (1) Hvilke former for samtale fremmer læring hos andrespråkseleven? (2) Hvordan kan man som lærer legge til rette for samtaler som gir andrespråkselevene godt læringsutbytte? For å besvare disse spørsmålene har jeg gjennomført en litteraturstudie av fem forskningsarbeid fra både skandinavisk og internasjonal forskning. De fleste av studiene henter sine data fra grunnskolens mellomtrinn, men i utvalget er det også inkludert en studie i overgangen førskole – grunnskole, og en studie fra 1. Trinn i videregående opplæring. Et vesentlig funn i studiene er at dersom undervisningsformen er lærerstyrte plenumssamtaler, er det vesentlig for læring at elevene blir stilt åpne spørsmål som er tilpasset deres språklige nivå. Et annet viktig aspekt ved disse spørsmålene er at de må stimulere/oppfordre til undring, diskusjon og utforskning av språket. Et annet viktig funn er at flerspråklige elever må bli gitt muligheten til å praktisere sitt andrespråk i samtaler på ”lavterskel” nivå med medelever, i smågrupper eller par. Dette handler om å gi andrespråkselevene anledning til å utforske språket i trygge rom hvor det i større grad kan være åpent for å ”prøve og feile”. I studiene viste det seg også å være av betydning at lærerne la til rette for samtaler med fokus på sentrale faglige begreper, ordforråd som tilhører fagene, og tematiske mønstre. Dette viste seg å skape både grunnlag for kunnskapsutvikling og gav mulighet for å utnytte språket som en sosial ressurs. Faglig orienterte samtaler gir også mulighet for å bygge bro mellom andrespråkselevenes hverdagsspråk og skolespråk, som fremheves spesielt av Gibbons (2006) og Lindberg (2001). I studiene bestod slik brobygging av å sette undervisningens ord og temaer i en relevant kontekst og aktivere elevenes forkunnskaper. På bakgrunn av funnene i studiene jeg har undersøkt, konkluderer jeg med at det i norske klasserom vil være læringsfremmende for andrespråkselever å bruke samtalen og språklig samhandling som arbeidsform. Ved å bevege seg vekk fra monologiske, lærerstyrte samtaler og innføre og stimulere til diskusjoner, og utforskende, presenterende og samarbeidende samtaler, kan lærere sørge for at andrespråkselever blir gitt gode vilkår for både språk- og faglæring. | nob |