Abstract
Denne oppgaven er en analyse av Georges Perecs Espèces d’espaces og Tentative d’épuisement d’un lieu parisien. I disse to tekstene beskriver Perec byrom, og i min analyse ser jeg på hvordan han nærmer seg byrommet han beskriver. Oppgaven omhandler hvordan Perec utforsker språkets grenser, hvordan relasjonen mellom subjektet og rommet det beskriver, og også erindringen, er kroppslig, og hvordan hverdagen preger erfaringen av rom og tid. Ved å trekke inn tanker fra Gaston Bachelard, Roland Barthes, Maurice Blanchot og Henri Lefevbre, ser jeg Perec i lys av tankegods han selv var inspirert av, og tenkere han selv inspirerte. Jeg fokuserer på hvilken rolle språket, det beskrivende subjektet og det hverdagslige kommer fra i tekstene. Avslutningsvis drøfter jeg hvordan Perecs prosjekt i disse tekstene som helhet er utopisk, i synet på skriften og erkjennelsen.