Sammendrag
Både innenfor og utenfor museenes vegger har kopier, rekonstruksjoner og replikaer blitt fremstilt av kunstverk og andre gjenstander som man har vurdert som verdifulle. Også på kulturhistoriske museer, disse institusjonene som tradisjonelt har blitt sett på som ”redningsstasjoner” for gjenstander som har blitt betegnet som ekte og originale, finnes det kopier. Rekonstruksjonen av Hedalen-madonnaen er en slik kopi. Denne madonnaskulpturen ble fremstilt mellom 1986 og 1990 ved Kulturhistorisk museum i Oslo, og er en rekonstruksjon av Hedalen-madonnaen fra midten av 1200-tallet. Etter et opphold på 15 år i Hedalen stavkirke i Valdres, er rekonstruksjonen nå utstilt i middelaldersalen på Historisk museum. Hva er bakgrunnen for denne rekonstruksjonen, og hva gjør at den har fått plass sammen med kirkekunst som er over 500 år eldre? I denne oppgaven undersøker jeg praksisen med å utstille kopier på kulturhistoriske museer ved å benytte rekonstruksjonen av Hedalen-madonnaen som casestudie. Med et kvalitativt materiale bestående av intervjuer, arkivmateriale og avisartikler analyserer jeg historien til rekonstruksjonen av Hedalen-madonnaen i tre definerte perioder: Fremstillingen av skulpturen, oppholdet i Hedalen stavkirke og rekonstruksjonen i utstillingen der den står på Historisk museum i dag. Ved hjelp av begreper som verdi, autentisitet og aura ønsker jeg å studere hvilken rolle skulpturen har hatt i disse periodene. Funnene viser blant annet at ulike kontekster, parter og formål gjør at rekonstruksjonen har ulik verdi i forskjellige perioder. Og mens rekonstruksjonens verdi er knyttet til den originale skulpturen, er den også en gjenstand i sin egen rett med en egen unik historie.