Abstract
Gjennom 1970- og 80-tallet var det ikke uvanlig at pedagogiske miljøer i Norge engasjerte seg i sosiale bevegelser og politiske saker, som miljø- og fredsbevegelsen. Dagens politisk-sosiale saker, som utdanning for bærekraftig utvikling (UNESCO), har fått langt mindre oppmerksomhet i fagfeltet, selv om Norge holder en høy profil i internasjonal sammenheng. I denne artikkelen sammenligner jeg Norges og Sveriges tilnærming til FN-prosesser som Agenda 21 og FNs tiår for utdanning for bærekraftig utvikling, og diskuterer mulige forklaringer på den svake oppfølgingen av disse prosessene i Norge. Et forhold som framheves av flere forskere, er den tette koblingen mellom norsk politikk og utvinningen av olje og gass, der økt oppmerksomhet omkring økologiske og økonomiske sammenhenger vanskelig lar seg forene med fortellingen om det norske oljeeventyret. Slik oppmerksomhet vil kunne lede til beklemmende spørsmål som blir vanskelige å håndtere i skolen. Utgangspunktet for artikkelen er likevel at det ligger et stort, ubrukt potensial i pedagogikkfaget til å belyse og arbeide med denne type spørsmål.
"Norway is way ahead, compared to most nations, in these matters": Education for sustainable development in Norway and Sweden