Sammendrag
Denne oppgaven handler om språk- og kommunikasjonsvansker hos barn med autismespekterforstyrrelser (ASF) og logopedens funksjon i møte med denne barnegruppen. Jeg har ved hjelp av teoretisk studie forsøkt å belyse hva som kjennetegner utviklingen av språk- og kommunikasjonsvansker hos barn med ASF og hva logopedisk profesjonsarbeid innebærer i kartlegging og opplæring av denne barnegruppen. Jeg har tatt i bruk både norsk og internasjonal faglitteratur, samt egen erfaring fra praksisfeltet for å presentere de ulike vanskene som ofte foreligger hos barn med diagnose innenfor autismespekteret. Basert på norsk litteratur og erfaringer fra feltet vil jeg si at logopedi og ASF er en kombinasjon som det sjeldent fokuseres på i Norge. I mange andre land er en slik kombinasjon vanlig, og logopedisk profesjonsarbeid inngår som en naturlig del av spesialpedagogiske tiltak rettet mot kartlegging og opplæringen av barn med ASF. Selv om utviklingen av språk og kommunikasjon utrykker seg forskjellig hos hvert barn med ASF, avhengig av deres unike sett av ferdigheter, finnes det noen felles mønstre. Uavhengig av graden av symptomer, har alle barn med diagnose innenfor autismespekteret vansker knyttet opp mot pragmatisk kompetanse; det vil si evnen til å bruke språket i kontekst og på en hensiktsmessig måte. Utfordringer innenfor de ulike delsystemene i språket, som videre kjennetegner utviklingen av språk og kommunikasjon hos barn med ASF, inkluderer blant annet fonologi og paralingvistiske egenskaper; semantikk; morfologi og syntaks; samt ekkolali og deiksis som spesifikke vanskeområder typisk for denne barnegruppen. Med bakgrunn i logopedi, og en grunnleggende kunnskap om typiske språkutviklingsmønstre, vil logopeden bidra i forståelse av hvor avvikene ligger, og kunne legge til rette for hensiktsmessige og effektive tiltak relatert til vansker med språk og kommunikasjon hos barn med ASF. Dette forutsetter nødvendigvis at logopeden har kunnskap om ASF, samt har et helhetlig fokus på barnets kommunikasjonsmønstre og ikke kun på spesifikke språklige aspekter. Fordi en betydelig andel av barn med ASF ikke utvikler talespråk, er det naturlig å ha et gjennomgående fokus på alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) i alle ledd av oppgaven. Barn uten tale vil trenge en alternativ måte å kommunisere sine ønsker, tanker og behov på, og mange barn med utviklet talespråk vil også ha nytte av supplerende kommunikasjonshjelpemidler. Med tale, språk og kommunikasjon som yrkesområde, er det ikke overraskende at faglitteratur peker på logopeden som en bidragsyter i kartlegging og opplæring av barn med ASF. På grunn av det store spennet i språklige og kommunikative ferdigheter hos barn med ASF, er logopediske funksjoner i møte med denne barnegruppen omfattende og variert. Den mulige komorbiditet mellom dyspraksi og ASF, og implikasjonene dette kan ha for initiering av taleproduksjon, gjør at kartlegging og opplæring relatert til oral-motoriske ferdigheter er et viktig område for logopedisk profesjonsarbeid. Men logopedisk arbeid med denne barnegruppen er langt mer omfattende enn det oral-motoriske området. ASK og anvendt atferdsanalyse er framhevet i oppgaven som metoder som belyser rekkevidden av hva logopedisk profesjonsarbeid kan innebære. Internasjonal faglitteratur påpeker at logopeder kan utføre viktige funksjoner når det gjelder tiltak rettet mot barn med ASF og vansker med språk og kommunikasjon. Samtidig finnes det svært lite skrevet om logopedisk arbeid og barn med ASF i Norge. At logopedens bidrag i arbeid med barn med ASF er normen i andre land, mens det tilsynelatende er mer eller mindre ikke-eksisterende i Norge, er en sak som bør tematiseres i Norge.