Abstract
Våren 2015 blåste det en humanitær vind over landet. Kravet fra en samlet opposisjon på Stortinget var å ta imot 10 000 kvoteflyktninger fra Syria over de neste to årene. Etter forhandlinger endte det hele opp med et forlik signert i juni 2015 av 6 av de 8 parlamentariske lederne, eller deres stedfortredere. Innholdet i avtalen var annerledes enn det flertallet av partiene vedtok på sine landsmøter bare noen uker tidligere. Oppgavens formål er derfor å finne ut følgende: Hva kan forklare at Stortingsvedtaket om mottak av 8000 kvoteflyktninger fra Syria kom i stand våren 2015? Ved hjelp av John W. Kingdons «Multiple Streams Framework» studeres beslutningsprosessen i sin helhet. Det avdekkes at saken kom på den politiske beslutningsagendaen på grunn av et stort press fra humanitære organisasjoner som sammen med opposisjonens ungdomspartier fikk gjennomslag på partienes landsmøter våren 2015. Oppgavens tittel, «Vaffel-forliket», er hentet fra en artikkel om avtalen i Norges største avis (VG) 11.6.15. Den gir gode assosiasjoner til hva vedtaket var et resultat av: nasjonal dugnadsånd, politisk konsensus og fokus på humanitær nødhjelp, ispedd litt pragmatisme. Det var avgjørende at en samlet opposisjon i utgangspunktet gikk inn for et forslag om 10 000 kvoteflyktninger for å legge press på Regjeringen. I selve beslutningsfasen var den lukkede samlingen av de parlamentariske lederne avgjørende for å sørge for et bredt forlik som inkluderte flest mulig. Selv om det er trekk ved det parlamentariske system som spiller inn i slike beslutningssituasjoner, var det den politiske stemningen i favør av humanitær nødhjelp som avgjorde at det endte slik det gjorde. Dette bekrefter også viktigheten Kingdon tillegger denne stemningen i å styre den politiske agendaen, hvilket viser seg å være et spesielt merkbart trekk ved det norske politiske system.