Abstract
(Norsk) Demonstrativ er mer frekvent på fransk enn på norsk. Norsk demonstrativ har to former; en proksimal form (denne) og en distal form (den), mens fransk bare har en (ce). Med disse forskjellene som utgangspunkt har denne masteroppgaven som formål å beskrive og kontrastere demonstrativ determinativ på fransk og på norsk. Oppgaven består av en kontrastiv analyse basert på autentiske eksempler tatt fra Oslo Multilingual Corpus. Den kvantitative studien viser at de franske oversettelsene inneholder nesten dobbelt så mange demonstrativer som de norske originaltekstene. 68 % av demonstrativene i de franske originaltekstene er oversatt med en norsk demonstrativ. Når det gjelder de norske originaltekstene, er demonstrativ oversatt med demonstrativ i bare 45 % av tilfellene, noe som antyder at demonstrativet ikke har de samme egenskapene på norsk og fransk. Studien viser også at proksimal form er mer frekvent enn distal form på norsk. Den kontrastive analysen består av tre kvalitative delstudier. Den første viser at norsk er mer tolerant enn fransk når det kommer til anaforisk bruk av bestemt artikkel og at fransk bestemt artikkel fokaliserer i mindre grad enn det norsk gjør. For å beholde fokaliseringen som norsk bestemt artikkel har, velger den franske oversetteren demonstrativ, som har denne egenskapen. Den andre kvalitative studien tar for seg et semantisk trekk som både fransk og norsk demonstrativ kan ha, nemlig det å skille mellom nært og fjernt. Studien konstaterer at norsk proksimal form har en sterkere fokalisering enn det distal form har. Den viser også at fransk komplekst demonstrativ (ce N-ci/-là) er sjeldent i både originaltekst og oversatt tekst. I den tredje studien ser jeg på oversettelsen av slik/sånn til et fransk demonstrativuttrykk. Dette for å illustrere at fransk demonstrativ kan være generaliserende i større grad enn det norske. Blant annet viser studien at norsk demonstrativ har en identifikasjonsverdi som er sterkere enn det franske demonstrativet. Denne kontrastive analysen er forøvrig nyttig ikke bare for å beskrive demonstrativ på fransk og norsk, men òg for forståelsen av grunnleggende, lingvistiske mekanismer på begge språk. (Français) Le déterminant démonstratif est plus courant en français qu’en norvégien. En plus, le norvégien possède une forme proximale (denne) et une forme distale (den) du démonstratif tandis que le français n’a qu’une seule forme (ce). Prenant ces différences comme point de départ, ce mémoire de master a pour objectif de décrire ainsi que de mettre en contraste le démonstratif en français et en norvégien. Il comprend effectivement une analyse contrastive basée sur des exemples authentiques tirés d’Oslo Multilingual Corpus. L’étude quantitative montre que les traductions françaises contiennent presque deux fois plus de démonstratifs que les originaux norvégiens. De plus, 68 % des démonstratifs dans les textes originaux français ont pour contrepartie un démonstratif en norvégien. Quant aux textes norvégiens, le taux de correspondance est 45 %. Cela suggère donc que le démonstratif ne possède pas les mêmes propriétés dans les deux langues. L’étude révèle aussi que la forme proximale est plus fréquente que la forme distale en norvégien. L’analyse contrastive se compose ensuite de trois études qualitatives. La première montre que le norvégien est plus tolérant que le français quant à l’article défini anaphorique et que la valeur de focalisation de l’article défini français est plus faible que celle de l’article défini norvégien. Afin de garder le même degré de focalisation d’un article défini norvégien, le traducteur français opte pour un démonstratif, qui a cette propriété. La deuxième étude qualitative explore le trait sémantique de distinction proximité/distance du démonstratif en français et en norvégien. Elle constate que la valeur de focalisation est plus forte pour la forme proximale que pour la forme distale en norvégien. Elle révèle également que la forme composée du français (ce N-ci/-là) est rare en texte original aussi bien qu’en texte traduit. La troisième étude explore une correspondance particulière, à savoir slik/sånn et une expression démonstrative en français, illustrant le caractère généralisant du démonstratif français. Elle montre entre autres que le démonstratif norvégien a une valeur identificationnelle plus forte que celle du français. Notre analyse contrastive s’avère utile non seulement pour ce qui est de la description du démonstratif en français et en norvégien, mais aussi pour la compréhension des mécanismes linguistiques de base dans les deux langues.