Abstract
Hjalmar Borgstrøm (1864-1925) var en sentral skikkelse i norsk musikkliv i sin levetid, både som kritiker og komponist. Etter hans død har interessen for ham dalt, og i dag kjenner svært få til dette en gang så respekterte navnet. Borgstrøm står sammen med Johan Selmer som en av få representanter for den norske programmusikken. Borgstrøms idealisme og brennende engasjement for musikken synes å være en drivkraft bak hele hans kunstneriske virke, og han brukte sin posisjon som kritiker til musikalsk folkeopplysning, blant annet om programmusikken. Denne oppgaven har en todelt problemstilling. Den tar både for seg et historisk og musikalsk materiale, i form av Hjalmar Borgstrøm og hans symfoniske dikt «Tanken», og undersøker mer metodologisk begrepene absolutt musikk og programmusikk, samt den verbalspråklige musikalske analysens muligheter og begrensninger.