Sammendrag
Det kommer stadig flere barn og unge uten foreldre som flyktninger til Norge. Denne undersøkelsen tar sikte på å finne ut mer om hvordan tap og sorg oppleves av disse ungdommene. Barn som flykter alene har ofte opplevd mange potensielt traumatiske hendelser både i hjemlandet før flukten, og underveis, og mange har opplevd traumatiske tap. Ved slike tap blandes stressreaksjoner fra de traumatiske hendelsene sammen med sorgreaksjonene og kompliserer disse. Gjennom intervjuer med fire ungdommer har jeg forsøkt å få svar på hvordan de opplever at sorg påvirker dem i hverdagen, og hvordan de håndterer dette. Ungdommene forteller at sorg og savn er noe de alltid bærer med seg, og det påvirker dem i stor grad. De beskriver problemer med å sove og konsentrere seg, og forteller om mye smerte. Samtidig ser det ut til at det viktigste for ungdommene er å få fram hvilke strategier de bruker for å håndtere disse utfordringene. De beskriver at de bestemmer seg for å se framover og jobbe hardt, og at de må legge bort de vanskelige tankene og følelsene. De er svært målrettede i dette, samtidig som det ser ut til å være en krevende og til en viss grad umulig øvelse. Jeg har brukt Stroebe og Schuts toprosessmodell som utgangspunkt for å forstå ungdommenes fortellinger. Ungdommene er i stor grad opptatt av å håndtere alle endringer som følger med tapet, altså gjenopprettingsorienterte prosesser, og bruker mye energi på å unngå tapsorienterte prosesser som sorg, lengting og dveling ved minner. Det ser ut til at dette kan være et resultat av traumatiske stressreaksjoner som forstyrrer sorgbearbeiding, samtidig som det også er mange kontekstuelle faktorer som forsterker en slik ubalanse. Ungdommene står uten nære omsorgspersoner til å ivareta dem og hjelpe dem med å bearbeide sorgen, samtidig som de skal håndtere overveldende endringer og omfattende krav på kort tid.