Abstract
Oppgaven belyser grensen mellom helseanførsler som alene kan gi grunnlag for opphold og helseanførsler som kan være et moment i en sammensatt vurdering av flere humanitære forhold. Utgangspunktet for drøftelsen tas i utlendingsloven § 38, men det trekkes paralleller til relevante internasjonale menneskerettighetsforpliktelser med hovedvekt på EMK artikkel 3.