Abstract
For noen elever vil tilpasningen en finner mulig innen den ordinære opplæringen verken være tilstrekkelig eller hensiktsmessig. I slike tilfeller er det nødvendig med en særskilt tilrettelegging og eleven gis rett til spesialundervisning. Da en ser gode muligheter for et økt læringsutbytte ved å anvende en mer praktisk rettet undervisning, har jeg i lys av dette og på bakgrunn av min egen erfaring og interesse for feltet, undret meg over hvilke kvaliteter hest kan tilføre elever som mottar spesialundervisning. Formålet med denne studien har vært å forsøke å føre en sannsynlighet for at hesteassistert terapi og læring kan være et bidrag, og en alternativ tilnærming for å hjelpe barn og unge med ulike utfordringer i skolen. På bakgrunn av dette har jeg kommet frem til følgende problemstilling: Kan hesten som spesialpedagogisk tiltak øke læringsutbyttet for barn og unge med rett til spesialundervisning? Det teoretiske referansegrunnlaget til oppgaven er bygd opp omkring de ulike sider av tilknytnings- og objektrelasjonsteori hesteassistert terapi og læring baseres på. For å svare på problemstillingen min har jeg valgt å benytte meg av kvalitativ tilnærming med semistrukturert intervju som metode. Utvalget i studien består av tre informanter med ulik bakgrunn og erfaring innen bruk av hest som terapi. Med utgangspunkt i et fenomenologisk-hermeneutisk perspektiv har jeg forsøkt å kategorisere og klarlegge informantenes erfaringsaspekt i samvær med hest. Til intervjuene har jeg benyttet en semistrukturert intervjuguide og forsøkt å anvende en kombinasjon av induktiv og deduktiv tilnærming, til en slags tilnærmet abduktiv funksjon for analysen. I drøftingsdelen har jeg prøvd å forankre innholdet til Kunnskapsløftet. Jeg har også forsøkt å lage en matrise som kan systematisere informantenes utsagn og på den måten gi et bilde av forskningsarbeidet for studien. Matrisen resulterte i tre hovedkategorier: Identitetsfaktorer, Læringsfaktorer og Kroppslige opplevelser. Disse er i kombinasjon med informantenes utsagn, også brukt som utgangspunkt for presentasjon av resultatene. I klargjøringen av funnene i studien, har jeg forsøkt å påvise betydningen interaksjon med hest kan ha for barn med rett til spesialundervisning. Resultatene viser at hesten som spesialpedagogisk tiltak kan synes å være en hensiktsmessig tilnærming for barn og unge med rett til spesialundervisning. Matrisen med påfølgende kategorier: Identitetsfaktorer, Læringsfaktorer og Kroppslige opplevelser, viser også en stor relevans for disse elevenes læringsutbytte i skolen. Det fremkommer at tilknytningen som oppstår i interaksjonen er med på å gi elevene en følelse av trivsel, mestring og motivasjon. Samspillet mellom hest og elev viser dessuten klare tendenser til økt lærelyst og kan derav betraktes som læringsfremmende for elever med ulike utfordringer i skolen. Jeg mener også gjennom mitt arbeid å ha kunnet synligjøre betydningen hesteassistert terapi og læring har som et mulig spesialpedagogisk virkemiddel for en del barn med særskilte behov. Så langt har jeg funnet relativt lite dokumentert empiri om bruk av hest i terapi og læring. Jeg mener det vil være aktuelt med ytterligere forskning innen dette feltet – både til ytterligere verifisering av nytten av denne arbeidsformen som spesialpedagogisk tiltak, og også videreutvikle kompetanse til bruk av samspillet med barn – hest som læringsarena.