Abstract
Bakgrunn og formål: Afasi er ervervede språk- og kommunikasjonsvansker som følge av hjerneskade (Hallowell & Chapey, 2008; Papathanasiou & Coppens, 2013; Qvenild, Haukeland, Haaland-Johansen, Knoph, & Lind, 2010). Afasi kan føre til avvik i produksjon og forståelse av tale, skrift og gester (Hallowell & Chapey, 2008). Hvordan afasien kommer til uttrykk varierer individuelt. Afasirammede som har redusert taleproduksjon, men forholdsvis god taleforståelse, antas det at gester kan overta noe av funksjonen til den verbale talen (M. Rose, 2013). Det er utviklet et nytt gestebasert behandlingstilbud, SunnGest, ved Sunnaas sykehus. Dette involverer opplæring i hvordan man kan kombinere gester på en effektiv og naturlig måte, slik at man oppnå en mer funksjonell kommunikasjon. Formålet med dette prosjektet er å se nærmere på ansiktsgester og deres ulike funksjoner som kan være med på å vise forståelse og ikke forståelse. Problemstilling: Produserer afasirammede ansiktsgester som kan tolkes som signaler for forståelse og ikke forståelse? Og hvordan kartlegge ansiktsbevegelser som kan gi uttrykk for forståelse og ikke forståelse? Metode og materiale: Studien er en kvalitativ casestudie. Den undersøker ansiktsbevegelser som kan indikere forståelse og ikke forståelse hos en afasirammet. Det ble foretatt en kartlegging vinteren 2015. Kartleggingsmaterialet for bruk av ansiktsgester ble laget spesielt for denne studien. Oppgavene er laget på en slik måte at de var med på å trigge både forståelse/ikke forståelse og bekreftelse/avkreftelse. I forkant ble det også foretatt en apraksitest. Når kartleggingen ble foretatt ble også pasienten filmet, på denne måten kunne vi transkribere datamaterialet fra kartleggingsverktøyet, samt apraksitesten. Det er laget ulike koder for ulike type ansiktsbevegelser, dermed kunne all verbal tale og ansiktsbevegelser bli transkribert og analysert. Datamaterialet fra de ulike oppgavene er brukt ble analysert i kategoriene; forstått, ikke forstått og usikker. Ettersom apraksitesten også ble transkribert var dette med på å supplere dataene noe. Ansiktsbevegelsene er bedømt av meg, men disse er også sammenlignet med min medstudent dette semestret, vi fikk kun sammenlignet transkripsjonene av apraksitesten og disse stemte overens. Responsene fra pasienten ble satt inn i tabeller etter sekvenser og oppgavesett disse var i. På denne måten kunne man se etter mønstre, likheter og ulikheter i ulike responser. Funn: Pasienten viste og benyttet ulike ansiktsgester for å uttrykke forståelse og ikke forståelse. Det er ingen tydelige mønstre som ble observert ved enten forståelse eller ikke forståelse. Noen ganger ble det også vanskelig å tolke, noen responser er derfor satt i kategorien der jeg usikker på om pasienten viser forståelse eller ikke forståelse. I noen responser var pasienten tydelig på om hun forstår eller ikke, men andre ganger var hun mindre tydelig. I videoopptaket så pasienten mye ned mot bordet, derfor var noen ansiktsbevegelser vanskelig å fange opp. Kodene i transkripsjonen var dekkende for det de skulle dekke, men en skulle muligens ha operasjonalisert flere nyanser ved blikket til pasienten. Konklusjon: Ansiktet er sannsynligvis det mest kompliserte og kanskje også det mest forvirrende å skulle tolke. Funnene i denne studien indikerer at pasienten bruker noe ansiktsgester for å vise forståelse og ikke forståelse. Noen ganger er gestene funksjonelle uten å være ledsaget av tale, men i de fleste tilfeller er ansiktsgestene ledsaget av tale. Pasienten er ikke alltid like uttrykksfull med ansiktet, derfor kan responsene være vanskelig å kategorisere. Om man skal tolke betydningen av ulike ansiktsgester så bør de ses i sammenheng med konteksten de er i. I pasientens tilfelle er ansiktsgestene med på å komplementere talen i de fleste responsene. At apraksi kan være med på å komplisere produksjon av gester kan også ha utgjort en faktor i denne studien.