Sammendrag
Tema Denne studien handler om fem ungdommers erfaringer med å falle fra videregående, deres møte med oppfølgingstjenesten (OT), og livssituasjonen i etterkant. Hovedmålet med OT er at ungdom utenfor skole og arbeid skal gis tilbud om opplæring, arbeid eller annen sysselsetting, som primært skal føre fram til kompetanse innenfor videregående opplæring. Fokuset i denne studien er på OT-regionen Romerike og denne tjenestens motivasjonskurs Klart jeg kan (KJK). Formålet har vært å undersøke i hvilken grad kurset på kort og lang sikt førte til økt skole- eller arbeidsmotivasjon, og i hvilken grad OT lyktes med å aktivisere ungdommene. Problemstilling: Hvordan opplever ungdom som har sluttet i videregående skole motivasjon for å ta opp videregående opplæring, arbeid eller andre kompetansefremmende aktiviteter, etter å ha deltatt på oppfølgingstjenesten sitt Klart jeg kan-kurs? Metode og teori For å besvare problemstillingen, har jeg benyttet en kvalitativ metode og gjennomført semi-strukturerte intervjuer av et utvalg på fem informanter. Utvalget består av tre gutter og to jenter, som har til felles at de tidligere har falt fra den videregående opplæringen, fått veiledning gjennom OT Romerike, og her deltatt på ett og samme KJK-kurs i januar 2013. Å benytte intervju som metode ga meg her muligheten til å få innblikk i ungdommenes erfaringer, opplevelser og livsverden tilknyttet både frafall og møte med OT Romerike. Flere studier indikerer en sammenheng mellom motivasjon og tilbøyeligheten for å fullføre den videregående opplæringen. I denne studien har Deci og Ryans (1985) Self-Determination Theory (SDT) blitt brukt som et teoretisk rammeverk for å forstå informantenes opplevelser. Funn Resultatene viser for det første en sammenheng mellom informantenes skolemotivasjon og deres valg om å avbryte opplæringen. Gjennom den videregående opplæringen har de møtt på ulike hindringer i læringsmiljøet som har bidratt til å redusere skolemotivasjonen, bl.a. gjennom mangelfull støtte og tilrettelegging i opplæringen, faglige vansker, mobbing, mangel på læreplass og alternativ opplæring, samt lang reisevei. Dette er forhold skolene både kan og må ta tak i, for at flere elever skal kunne fullføre videregående med formell kompetanse. Samtlige ble formidlet ut i tiltak etter å ha deltatt på OTs KJK-kurs. Alle virker her å ha fått styrket motivasjonen for aktivisering, men i lys av SDT (Deci & Ryan, 1985) er det tydelig at motivasjonen har vært forskjellig. Tendensen er at de som tok opp videregående opplæring ble ytre motiverte for dette, mens de som startet i jobb ble mer autonom motiverte. Dette har bl.a. bakgrunn i at videre opplæring medførte mer av det samme som tidligere, og i denne forbindelse var ikke valget styrt av egeninteresse eller søken etter utfordringer, men heller av ytre reguleringer som verdien av formell kompetanse. At kvaliteten på motivasjonen var bedre for de som gikk ut i jobb, kan ses i sammenheng med at lønnet arbeid, som i tillegg var tilpasset deres interesser og kompetanser, fristet mer enn å risikere nye nederlag i skolen. Gjennom KJK-kursets ulike moduler samt kursledernes støtte og tilrettelegging, fikk informantene i varierende grad styrket motivasjonen for aktivisering. Til tross for at informantene vektlegger ulike moduler som viktigst, så erfarte alle at kurset som helhet var lærerikt. Informantene er ikke representative for hele ungdomsgruppen som har deltatt på kurset, men funnene indikerer likevel at dette kan være en effektiv metode for å motivere og aktivisere målgruppen. Ovenfor studiens informanter evnet OT å ha oversikt, oppsøke, veilede og formidle informantene ut i tiltak. To år etter kurset er alle fortsatt i aktivitet, og OT evnet her stort sett å formidle ungdommene ut i relevante tiltak. Ingen har fullført videregående opplæring, men de i skolen er på god vei. Dette indikerer at kurset både har hatt en umiddelbar effekt samt langtidseffekt på deres motivasjon for skole og arbeid, selv om motivasjonen også kan ha blitt påvirket av andre forhold, f.eks. miljøet i de nye aktivitetene.