Sammendrag
Sammendrag Problemfelt Masteroppgaven er skrevet innenfor forskningsfeltene mediepedagogikk, og inneholder begrepene barn og unges mediebruk. Den overordnede tema i oppgaven er pedagogikkens rolle i barnets møte med medier. Medier spiller en stor rolle i livet til barn i dag, men det viser seg fra forskning at barn og unge sitter mye alene med medier på fritiden, og uten en voksen til å veilede dem når de interagerer med medier (Medietilsynet, 2014). Oppgaven retter fokus mot pedagogikkens rolle i barnets opplevelser av å bruke digitale medier på fritiden, fordi den den voksnes fravær i dette møtet synes være et fenomen som forekommer uten didaktiske refleksjoner og begrunnelser bak. De teoretiske perspektivene som ligger til grunn er av sosialkonstruktivistisk art. På et konkret nivå kommer det frem av oppgavens funn, hvor barnets valg av medieinnhold ofte er styrt av venner og klassekameraters valg, og av restriksjoner gitt av foreldre og andre voksne i barnas nærhet. Dette viser at barna henger sammen i et større mønster som styrer valg av dataspill, og hvor venner og omgivelsene er viktig i deres valg av medieinnhold. På et mer abstrakt nivå gir det sosiokulturelle perspektiv oppgaven et premiss som ligger til grunn, og det er at mediebruk ikke kan studeres isolert fra samfunnet, men som del av kulturen. Metode For å komme nærmere barnets egen beskrivelse av sin interaksjon med digitale medier, bidrar denne studien med at barnet selv presenterer data i form av at de setter ord på den mening de har skapt basert på erfaringer og opplevelser av å bruke digitale medier på fritiden. Dette er en kvalitativ studie om barn og medier. Det er gjennomført kvalitative semistrukturerte intervjuer av tre barn om deres mediebruk, og av deres foreldre om barnet sitt mediebruk. Sentrale funn I funn fra oppgaven og fra litteratur og forskning som er brukt til å informere forskningsspørsmål i oppgaven, viser det seg at barn og unge sitter mye alene med medier på fritiden, og uten en voksen til å veilede dem når de interagerer med medier (Medietilsynet, 2014). Samtidig viser funn fra oppgaven at barne-informantene ikke hadde noen motforestillinger eller protester på restriksjoner og regler de hadde fått omkring egen mediebruk. Alle informantene beskrev de synes det var bra fordi de hadde andre ting de gjorde istedenfor. Det viser seg at det ligger mange antagelser om hvem mediebarnet er, og antagelser om at teknologien i seg selv deterministisk fremmer læring og utvikling. Disse antagelsene er med og setter premissene for utforming av pedagogikken og den voksnes rolle i barnets interaksjon med medier. Det er derfor debatten omkring barn og medier må holdes forskningsbasert, og ikke basert på antagelser om hvem mediebarnet er og hva den voksens rolle skal være i forhold til disse antagelsene (Buckingham & Banaji, 2013; Bennett & Maton, 2011; Prensky, 2011; Thomas, 2011; Livingstone, 2002 ). Funn fra oppgaven viser også at to av de tre intervjuede barna beskrev en følelse av å være spilleavhengig, og som ikke nødvendigvis blir fanget opp av omgivelsene via ytre tegn som søvnmangel eller tap av interesse for andre aktiviteter. Denne avhengigheten kom frem i samtale og intervju med barne-informantene, og disse funnene viser at barna trenger tid til refleksjon og samtale for å få denne innsikten omkring egen mediebruk. Oppgaven impliserer på denne måten, et behov for en proaktiv holdning hvor voksne deltar og hjelper unge mediebrukere til å få denne bevisstheten omkring egen mediebruk, og hjelper dem til å se at medier kan være noe utenfor dem selv som de kan regulere. Tidligere forskning og litteratur på feltet viser også at involvering og grensesetting fra voksne i forhold til barns dataspilling er viktig for å begrense negativ påvirkning og avhengighet fra dataspill (Wang 2012). Vi vet kanskje ikke nok om kortsiktige konsekvenser eller langtidsvirkninger av barns avhengighet til dataspill i dag, og det er kanskje noe som må forskes mere på så man kan treffe effektive tiltak før spilleavhengigheten utvikler seg til å bli et problem i større omfang. Kunnskap om dette også vil kunne gi verdifull informasjon om hvilke utfordringer det digitale samfunnet vil møte i fremtiden. Funn fra oppgaven viser også at ingen av foreldrene som ble intervjuet, viste noe om hvilke dataspill barnet deres spilte. For at den voksne skal kunne fungere som en veileder i samtale med barnet, trengs det opplæring og en interesse for hva barnets medieinnhold og dataspill faktisk handler om. Funn fra oppgaven viser også at alle barna som ble intervjuet var forbrukere av eksisterende programvare og dataspill fremfor å skape noe selv i samspill med mediene. Mediekulturen har en sterk påvirkningskraft som har økt, og barna trenger derfor også læres opp til å utvikle en digital faginnsikt som hjelper dem til også å bli kritiske og kreative mediebrukere. Digitale medier er en naturlig og stor del av de unges liv, og mediene er med på å utvikle deres holdninger og deres verdensbilde. Når det viser seg at barnas medieopplevelser på fritiden handler om å spille dataspill fordi de kjeder seg og de unge forbruker eksisterende programvare, bør det åpnes for debatt omkring pedagogikkens fraværende rolle i dette, og om det er slik vi egentlig ønsker det skal være.