Sammendrag
Formålet med denne oppgaven har vært å forklare hvorfor det internasjonale samfunnet ikke alltid intervenerer i konflikter som inkluderer angrep og trusler mot sivile. Oppgavens problemstilling har vært som følger: Hva forklarer variasjonen i den internasjonale responsen på omfattende og systematiske angrep mot sivile? Hvilke faktorer er mest avgjørende for om humanitær intervensjon finner sted i det 21. århundret? For å besvare dette spørsmålet har oppgaven benyttet seg av et kvalitativt forskningsdesign i form av en komparativ caseanalyse der fem ulike forklaringsvariabler har blitt brukt i analysen av fire konflikter som har involvert omfattende trusler eller angrep mot sivile. Analysens resultater indikerer at en klar trussel mot sivile utgjør en forutsetning for humanitær intervensjon, men den er ikke avgjørende. Hovedkonklusjonen er at hensyn til stormaktenes nasjonale interesser ser ut til å være den viktigste enkeltstående faktoren for at humanitær intervensjon finner sted. Resultatene tyder også på at gode muligheter for suksess med lav risiko utgjør en sentral faktor når hensyn til nasjonale interesser åpner for intervensjon. Utover dette indikerer analysen at regionale organisasjoner utgjør en viktig kilde til legitimitet, og de kan også ha sentral betydning for at humanitær intervensjon finner sted ved å oppfordre Sikkerhetsrådet til handling eller legge press på dets faste medlemmer. Media skaper legitimitet, men betydningen av media og offentlig opinion for selve intervensjonsspørsmålet er uklar.