Abstract
Grunnet markant fattigdomsreduksjon det siste tiåret, har Brasil gått fra å være det klassiske eksemplet på et land med stor fattigdom og enorme sosiale forskjeller, til å innta en posisjon som foregangsland i den globale utviklingsdiskursen. Landets sosialpolitikk har høstet annerkjennelse fra både FN og Verdensbanken, og Brasil opplever en stor etterspørsel fra utviklingsland som vil lære av landets sosialpolitiske erfaringer. I lys av dette har jeg i denne oppgaven analysert hvordan landets sosialpolitikk kommer til uttrykk i Brasils utenrikspolitikk og søken etter internasjonal status. For å drøfte relasjonen mellom brasiliansk sosialpolitikk og utenrikspolitikk har jeg utført en kvalitativ casestudie av den internasjonale dimensjonen av brasiliansk sosialpolitikk. Kildematerialet bygger på intervjuer gjort med sentrale aktører innenfor brasiliansk utenrikspolitikk og sosialpolitikk, samt noen aktører i skjæringspunktet mellom de to fagområdene. I tillegg til intervjuer benytter jeg meg av dokumenter som FN-taler, statlige informasjonsskriv, statistikk og nyhetsartikler. Datainnsamlingen ble i hovedsak gjennomført under et to måneders feltopphold i Brasília høsten 2014. Denne oppgaven kan ses i sammenheng med litteratur som diskuterer Brasils utenrikspolitikk. Jeg har hovedsakelig brukt Joseph Nyes soft power-teori for å drøfte relasjonen mellom brasiliansk sosialpolitikk og utenrikspolitikk. Soft power handler om å skaffe seg innflytelse gjennom en appellerende adferd, fremfor militære og økonomiske pressmidler. Soft power-ressurser er de positive egenskapene hos et land som skaper denne appellen. Hovedargumentet mitt er at det gir mening å betrakte brasiliansk sosialpolitikk som en soft power-ressurs – men trolig kun i Brasils relasjon til utviklingsland i sør. Dette begrunner jeg utfra oppgavens teoretiske rammeverk. Jeg viser videre hvordan brasiliansk sosialpolitikk er tilstedeværende i Brasils kommunikasjon med andre land, og at Brasil dermed også selv er delaktig i formidlingen av egen sosialpolitikk. Denne projiseringen manifesterer seg blant annet i taler brasilianske styresmakter holder i internasjonale settinger, samt via overføring av kunnskap og kompetanse innen sosialteknologi. Selv om brasiliansk sosialpolitikk utgjør en del av Brasils utenrikspolitiske diskurs, er det fra aktørenes side uenighet om det finnes noen strategi på å formidle de positive aspektene av egen sosialpolitikk internasjonalt. Det presiseres at Brasil i de fleste tilfeller er en passiv aktør som svarer på en etterspørsel fra land som vil lære av deres erfaringer. Samtidig har Brasil også proaktive måter å uoppfordret formidle egen sosialpolitikk. Det synes likevel som om det blant de fleste av aktørene er en rådende oppfatning om at man anerkjenner den positive spillover-effekten den internasjonale annerkjennelsen har medført for landets omdømme, uten at dette nødvendigvis betyr at Brasil bruker eller ønsker å bruke sosialpolitikken strategisk ovenfor omverdenen. Avslutningsvis konkluderer jeg med at mens sosialpolitikken kan ha innflytelse på Brasils status innenfor landets sør-sør-satsning, er det usannsynlig at sosialpolitikken representerer noe soft power-potensiale i relasjon til en del andre utenrikspolitiske målsettinger - som for eksempel Brasils ambisjon om et permanent sete i FNs sikkerhetsråd.