Biskopen og ortodoksien: En studie av biskopens rolle og autoritet på 300-tallet.

Abstract

I denne oppgava har jeg tatt for meg biskopens etablering av egen rolle i tida mellom kirkekonsilet i Nikea og i Konstantinopel, altså 325–81. Denne rolla måtte legitimeres, altså har jeg undersøkt hvilke kilder til autoritet han har benyttet seg av. Ved hjelp av en nærmere studie av biskopen Basilios den store av Cæsarea har jeg også etablert et klasseskille i episkopatet i andre halvdel av 300-tallet, hvor et elitesjikt – gjerne med bakgrunn fra curiales – benyttet seg av paideia og en solid autoritet innen kirka til å anta rolla som lokale elite, fremfor curiales og andre patroner som falt fra i løpet av 200-tallet. Ved å gå nærmere inn på hvordan spesielt denne eliten etablerte autoriteten sin og en distinkt plass i samfunnet, har jeg kunnet spore endring og kontinuitet i den samtidige kulturen, og derfra trukket linjer til det som skulle bli en klar bysantinsk kultur i tida etter Vestromerrikets oppløsning i barbarkongedømmer.

This thesis concerns the bishop s establishment of a distinct role in the period between the church councils in Nicaea and Constantinople, i.e. 325–381. As the role was in need of legitimacy, I ve also considered what sources of authority the bishop had at his disposal. Through a closer study of Basil the great of Caesarea, I ve established the existence of a class division within the episcopacy in the second half of the fourth century, where an élite peopled mainly by curiales made use of paideia and firm ecclesial authority also took the role of local élite, in lieu of curiales and other patrons who were displaced during the third century. Through a closer study of this élite and how they established their authority and a clear social standing, I ve been able to trace change and continuity in the contemporary culture, towards what would become a clearly Byzantine culture in the period after the Eastern Roman Empire s dissolution into barbarian kingdoms.