Abstract
I forbindelse med utrekningen av koalisjonsstyrkene fra Afghanistan, har det internasjonale fokuset vært rettet mot den porøse grensen mellom Afghanistan og Tadsjikistan. Bekymring for at «radikale» bevegelser som IMU, Taliban og al-Qaida vil ekspandere inn i Sentral-Asia etter at koalisjonsstyrkene har trukket seg ut, deles av politiske aktører i Russland, Europa, USA og Kina og er blitt mye omtalt i media. Som en konsekvens av krigen i nabolandet Afghanistan, har islamisme i Sentral-Asia i hovedsak blitt studert fra et sikkerhetsperspektiv med fokus på «radikale» islamistiske grupper. Relativt lite oppmerksomhet er blitt viet «moderat» politisk islam, representert ved Det islamske renessansepartiet (på tadsjikisk Hizbi Nahzati Islomii Tojikiston, heretter referert til som Nahzat). Manglende oppmerksomhet kan forklares med at det ikke har lykkes Nahzat å få mer enn 2 seter i parlamentet siden 2000, og at partiet heller ikke oppfattes som en trussel mot vesten. På tross av den formelt lave støtten de får under valg har flere internasjonale og lokale eksperter notert seg at partiets innflytelse i det tadsjikiske samfunnet har økt betraktelig i løpet av de siste årene. Nahzat har betydelig mer støtte i dag enn andre opposisjonelle bevegelser i Tadsjikistan, og er det eneste lovlige islamistiske partiet i Sentral-Asia. I denne oppgaven vil jeg forsøke å finne årsaksforklaringene bak denne økende oppslutningen ved hjelp av empiri fra intervjuer og feltarbeid i Tadsjikistan, analysert gjennom teori om sosiale bevegelser (Social movement theory). Jeg har konkludert med at myndighetens sentralisering av makten, i kombinasjon med fravær av økonomisk utvikling og en modifisert form for sovjetisk religionspolitikk, har styrket islam som en kollektiv identitet og forenklet Nahzats mulighet til å mobilisere på tvers av regionale skillelinjer. Samtidig har Nahzat som et legalt politisk parti utviklet seg fra å være en islamistisk opposisjonsbevegelse til å bli et politisk parti med et politisk program som appellerer til et bredere lag av befolkningen og til det internasjonale samfunnet, som gir paritet en viss beskyttelse og gir signaler til befolkningen om at de har mulighet til å lykkes. Jeg vil også argumentere for at eksistensen av et sterkt lovlig opposisjonelt parti med et religiøst verdigrunnlag, kan utgjøre et vern mot radikal islamisme og at det derfor kan være hensiktsmessig å gi dette partiet mer oppmerksomhet - også i et sikkerhetspolitisk perspektiv.