Abstract
Oppgaven handler om visuelle formidlinger av å bo. Jeg har undersøkt fotografier som kilder til boskikk og boligforhold i arbeiderfamilier i mellomkrigstidens Oslo. Jeg undersøker hvordan bruk av fotografier som kilder kan skape to svært ulike versjoner av fortiden, og hvordan de samme fotografiene har blitt brukt som kilder for å fremstille boligforhold i arbeiderfamilier på Norsk Folkemuseum i dag. Boliginspektør Nanna Broch var ansatt av Oslo kommune for å dokumentere bolignød. Hun ble sterkt engasjert i møtet med menneskene hun skulle dokumentere. Broch tegnet et elendighetsbilde av arbeiderfamilier. Samtidig ble det vist et lysere bilde av en annen arbeiderfamilie. Emaljemaler Albert Scheinpflug fotograferte familien sin hjemme på Enerhaugen og på utflukter. Huset som Albert Scheinpflug bodde i var et av fem trehus som ble revet og gjenreist på Norsk Folkemuseum i 1969. I 2011/2012 ominnredet museet husene. Da ble både Brochs og Scheinpflugs fotografier brukt som kilder for de nye utstillingene. Museet har et verdighetsperspektiv på utstillingene. I forskningssammenheng knytter undersøkelsen seg til forståelsen av materialitet som kommunikasjon, ting som tegn og symbolsk uttrykk. Analysekapitlene tar utgangspunkt i at fotografiene kan undersøkes med tre forskjellige perspektiver: Elendighet, skikkelighet og verdighet. Skikkelighet refererer til en mentalitet som visualiseres i de historiske fotografiene. Masteroppgaven er et bidrag til å belyse hvordan historie og fortidsforståelse er konstruert.