Abstract
Kunnskapsutvikling ses i dag som helt sentralt i nesten en hver sammenheng, og i kunnskapsintensive virksomheter representerer det et være eller ikke være. Samarbeid på tvers av kunnskapsgrenser er ofte en forutsetning for utvikling av ny kunnskap, men tverrfaglig samarbeid kan også være et hinder for kunnskapsutviklingen. Forståelse av hvordan kunnskapsutviklingsprosessene foregår, vil være viktig for å kunne legge til rette for mer konstruktive prosesser. I dette forskningsarbeidet undersøkes ulike teoretiske perspektivers gyldighetsområde for analyse av kunnskapsutvikling i tverrfaglig samarbeid. Dette arbeidet vil kunne bidra til å sette fokus på kunnskapsutviklingsprosessen, og til en forståelse av hvordan kunnskapsutvikling på tvers kan foregå. Arbeidet tar utgangspunkt i tre teoretiske perspektiver som alle belyser kunnskapsutviklingsprosessen ut fra de objektene samarbeidet handler om: Engeströms aktivitetsteori, Knorr Cetinas epistemiske perspektiv, grenseperspektivet utviklet av Star og Griesemer og videre av Carlile, samt et integrert rammeverk utviklet av Nicolini, Mengis og Swan som kombiner de tre øvrige. De objektorienterte perspektivene representerer ulike optikker for studier av kunnskapsutvikling. Problemstillingen for forskningsarbeidet er å undersøke hva perspektivene kan bidra med i studier av kunnskapsutvikling, og hva som ikke belyses gjennom disse perspektivene. Problemstillingen belyses ved analyse av kvalitative data fra kunnskapsutviklingsprosessen i et forskningsprosjekt ved SINTEF. Studien er således en kvalitativ, empirisk casestudie. Deltakerne i forskningsprosjektet er forskere med bakgrunn innen fysikk og kjemi som samarbeider på tvers av teoretiske og eksperimentelle skillelinjer om utvikling av nanomaterialer. Det empiriske grunnlaget baserer seg på skygging, ikke-deltakende observasjon og intervjuer med deltakerne i forskningsprosjektet, samt prosjekt- og strategidokumenter. Datamaterialet analyseres gjennom hvert av de fire teoretiske perspektivene. Analysen knyttes så til den empiriske konteksten forskningsprosjektet er en del av, og brukes som utgangspunkt for en diskusjon om hvilke aspekter ved kunnskapsutviklingsprosessen som kommer i fokus gjennom perspektivenes optikk og hva som forblir i bakgrunnen. Forskningsarbeidet har vist at de objektorienterte perspektivene vektlegger ulike aspekter ved kunnskapsutviklingen, slik som kreftene som driver kunnskapsutviklingen fremover, barrierer for kunnskapsutvikling på tvers av kunnskapsgrenser, og integreringsmekanismer som fremmer det tverrfaglige samarbeidet. Tross ulikhetene tilhører perspektivene alle en praksisepistemologi som setter kunnskapsutviklingsprosessen i fokus, der kunnskap ses tett knyttet til praksis. Dette står i kontrast til et mer økonomisk kunnskapssyn, der andre problemstillinger står i fokus, for eksempel kunnskapsutvikling som del av strategisk planlegging. Disse problemstillingene sier perspektivene ikke noe om. Kunnskapsledelse løftes frem som et område der perspektivenes prosessfokus kan bidra, både som redskap for forståelse av kunnskapsutviklingsprosesser, og for å gi et annet perspektiv på hva kunnskapsledelse kan være enn det som legges til grunn i eksisterende litteratur om kunnskapsledelse. Arbeidet viser at perspektivene kan gi et viktig bidrag til studier av kunnskapsutvikling, nettopp fordi de kan gi et perspektiv og et språk å analysere og tenke prosess med, og slik gi mulighet for utvikling av bedre prosesser for kunnskapsutvikling. Dette vil også innenfor et mer økonomisk kunnskapssyn være nyttig, fordi det kan bidra til bedre kunnskapsutviklingsprosesser, og i neste omgang til mer kunnskapsutvikling på tvers.