Sammendrag
Sammendrag av oppgaven Av Morten Aasen Oppgaven handler om spenningen mellom bistand og menneskerettigheter i den norske utenrikspolitikken. Oppgaven fokuserer på den norske bistanden som ble gitt til Mosambik i perioden 1975-1990. Landet var herjet av en borgerkrig mellom regjeringen, som ble ledet av den tidligere frigjøringsbevegelsen FRELIMO, og opprørsgruppen RENAMO som ble støttet av Sør-Afrika. RENAMO terroriserte sivilbefolkningen i Mosambik, og bevegelsen var et ledd i den sørafrikanske politikken som tok sikte på å destabilisere Mosambik. Myndighetene i Mosambik begikk grove brudd på menneskerettighetene under borgerkrigen. Allikevel ble Mosambik et av Norges hovedsamarbeidsland i 1977. Det samme året kom norske myndigheter med en egen stortingsmelding om menneskerettigheter. Stortingsmeldingen slo fast at Norge ikke skulle unnlate å ta opp menneskerettighetssituasjonen i et land dersom myndighetene i dette landet begikk grove og vedvarende brudd på sivile og politiske rettigheter. En stortingsmelding fra 1984 tok opp forholdet mellom bistand og menneskerettigheter, og slo fast at Norge kunne ta opp samarbeidet til vurdering med mottakerland som ikke respekterte menneskerettighetene. Dette ble imidlertid ikke gjort. En rapport fra Christian Michelsens Institutt i 1985, dokumenterte at det fantes brudd på menneskerettighetene i alle Norges samarbeidsland, med unntak av Botswana. Det fantes imidlertid ingen tilfeller hvor Norge avviklet bistand til mottakerland som ikke respekterte menneskerettighetene. I Norge fantes det et prinsipp om at bistanden ikke skulle avvikles til land som begikk slike brudd på menneskerettighetene fordi det ville virke mot sin hensikt. Den norske bistanden ville hjelpe den fattigste delen av befolkningen, og dersom bistanden ble avviklet var det disse ville gjøre situasjonen verre for de man i utgangspunktet skulle hjelpe. I forhold til den norske bistanden til Mosambik var det utenrikspolitiske hensyn som spilte inn. Norge var aktiv i kampen mot apartheid, og Mosambik var en frontlinjestat somgrenset til både Sør-Afrika og Rhodesia. For Norge var det viktig å stille seg solidarisk med Mosambik og de andre frontlinjestatene, og bistanden ble et viktig verktøy for å hjelpe disse landene. Myndighetene i Mosambik begikk samtidig grove og vedvarende overgrep mot sin egen befolkning. Overgrepene ble av Norge satt i sammenheng med borgerkrigen i landet, og norske myndigheter overså menneskerettighetssituasjonen i landet ettersom kampen mot apartheid var viktigere.