Sammendrag
Oppgaven omhandler en gruppe sionister som ikke ville ha en jødisk stat i Palestina i mandatperioden (1920-1948). De mente nemlig at opprettelsen av en stat bare for jødene ville skape en uforsonlig konflikt med palestinere. De ville derfor ha en bi-nasjonal stat, en form for en-statsløsning. Oppgaven vektlegger de ideologiske drivkreftene til bi-nasjonalistene. Den drøfter også bi-nasjonalistenes forståelse av nasjonsbegrepet som en innfallsport til å forstå fenomenet. Oppgaven tar for seg seks bi-nasjonale organisasjoner: Brit Shalom (1925-1933), Hashomer Hatzair (1913-), The Group of Five (1936), Kedma Mizraha (1936) League for Jewish-Arab Rapprochement and Cooperation (1939-1948) og Ihud (1942-1948) hvor flere av de samme aktørene frekventerte. De mest sentrale aktørene er Judah Leib Magnes, Martin Buber og Chaim Margalit Kalvarinsky. Oppgaven undersøker hvordan den bi-nasjonale ideen endret seg som svar på utviklingen i området og innad i Verdens sionistorganisasjon; Hvilken rolle bi-nasjonalistene spilte i utformingen av den sionistiske politikken overfor palestinerne i perioden 1925-1948; Og hvorfor bi-nasjonalistene mislyktes i å overbevise sionistbevegelsen og det jødiske samfunnet i Palestina om sitt prosjekt.